Til de norske sjøfolkene

Norske sjøfolk!

I alle disse lange utlendighetens år, som vi nå har liggende bakom oss, har det ofte falt i min lodd å tale til, å snakke med, våre sjøfolk i marinen og i handelsflåten.

Alltid var det håpet om, at vi snart måtte kunne møtes hjemme i Norge igjen, som preget våre samtaler og som beskjeftiget våre tanker.

Ennå er ikke alle våre forhåpninger gått i oppfyllelse; ennå ferdes de fleste av våre sjøfolk ute i verden, ventende på å komme hjem, mane av dem stående overfor den oppgave å skaffe forsyninger til Norge, hvorved de endelig, efter mange års venten, kan få den tilfredsstillelse også direkte å bringe hjelp til sine egne og sine landsmenn. 

Og i dag kan jeg endelig igjen stå på norsk grunn og ønske alle våre sjøfarende velkommen hjem.

Jeg hilser alle i den norske marine, fra kommanderende admiral til yngste gast. Mangt ett tungt løft har dere tatt i disse årene. Allerede den første natten i april 1940, da tyskerne lumskelig kastet seg over vårt land, viste dere mot og fedrelandssinn ved dristig å sette dere til motverge mot en overlegen fiende.

Under krigen i Norge i 1940 utførte mange av våre marinefartøyer bedrifter, som det stod ry av også lenge efter at de egentlige krigshandlinger her i landet var opphørt; og mangt et spøkelsesskib fra den norske marinen opererte nok både i norske fjorder og i tyske hjerner på den tiden.

Senere, da vi fikk nytt materiell i England og Amerika, gikk marinen på med friskt mot, og våre jagere, undervannsbåter og motortorpedobåter gjorde dristige og vellykkede angrep på fiendens transportlinjer langs vår kyst og tilføyet ham meget alvorlige tap. 

Også våre marineflyvvere hadde en lang, anstrengende og ofte ensformig tjeneste, med baser i Skotland og på Island.

Til alle, om har deltatt i marinens tjeneste fra første til siste dag sender jeg en varm takk for de mange vakre bedrifter, hvormed de har beriket marinens sjøkrigshistorie.

Hvad våre sjøfolk i handelsmarinen har utrettet i denne krigen er noe, som alle nordmenn kjenner til. Jeg takker dere igjen, fordi dere fulgte parolen i aprildagene 1940 om å ta ordre bare fra den lovlige norske regjering.

Takk for alt, hvad dere senere har utrettet,- for de uvurderlige tjenester dere har ydet de alliertes og dermed vår sak ved å bringe forsyninger til alle fronter og for den måte, hvorpå dere har hevdet de norske sjømannstradisjoner og derved øket respekten for det norske flagget.

Jeg vil gjerne sende en hilsen også til sjøfolkenes hjemmeværende familier, med takk for deres utholdenhet og trofasthet i den lange ventetiden; jeg ønsker, at dere riktig snart må få tilbake alle dem, som dere nå i så mange år har lengtet efter å se igjen.

I forhold til vårt folketall har våre tap på sjøen i denne krigen vært betraktelige; mange av våre sjøfolk har satt livet til og får ikke se fedrelandet igjen. La oss hedre deres minne ved å gjøre vår beste ved den gjenoppbygning av vårt land, som deres offer har bidradd til å muliggjøre.

La oss så tilslutt, med Terje Viken, si:

"Stort har jeg mistet, men stort jeg fikk.
best var det, kan hende, det gikk, som det gikk
Og så får du ha takk da, Gud."