Prinsesse Ingrid Alexandras konfirmasjon: Kronprinsparets tale

Deres Majesteter,
Deres Kongelige Høyheter,
Stortingspresident,
Statsminister,
Høyesterettsjustitiarius,

Kjære alle sammen

Kronprinsessen:

Kjære Ingrid min,
Tenk at jeg er så heldig å få være mammaen din, det har vært en stor gave i mitt liv.

Dette er en stor dag, ikke bare for deg, Ingrid, men for alle oss rundt deg, familie og venner, og folk rundt i landet vårt som følger din vandring.

Konfirmasjonen er en mulighet til å begynne å sette ord på den lengselen alle mennesker bærer i seg.

Å lure på det store mysteriet om hvorfor og hvem vi er i verden.

Vakre Ingrid, da du kom til verden, var du så lik Pappa at jeg nesten ikke kunne se forskjell.

De store mørkebrune øynene dine, det var som å se rett inn i evigheten.

Disse øynene som fremdeles gnistrer og som ikke gir slipp på den du ser på.

Kronprinsen:

Hjemme ventet mormor og Marius. Marius var litt interessert i den nyankomne lillesøsteren sin, men selvfølgelig mest opptatt av sykebilen som var kommet hjem på gårdsplassen hans.

Da du kom opp i leiligheten, Ingrid, ble det en egen ro der. Alt falt liksom enda litt mer på plass da du kom.

Den dagen du ble født, og vi kom hjem fra sykehuset, satt vi i sofaen alle sammen. Marius, mormor, bestefar, bestemor, moren din og jeg. Du lå i fanget til mamma og jeg leste høyt de to siste kapitlene i boken vi leste for Marius; Brødrene Løvehjerte. Det var en bra start på livet. Å høre om Jonathan og Kavring, om hvordan man må kjempe og utvise mot for å strekke seg mot lyset.

Kronprinsessen:

Du ble tidlig en historieforteller.

Jeg husker godt de første årene på Flatholmen før du kunne skrive, da dro du oss voksne inn på rommet ditt for å skrive ned historiene du dikterte.

Magnus, du og jeg satt på svaberget og diktet om mannen som hadde mistet barna sine, og månen som kastet ut et nett av månelys over vannet som hjalp han å finne dem igjen.

Og Lillebjørn, pappas superhelt som herjet rundt Semsvannet i mange år. Du fortalte videre, om Lillebjørns møter med Reven og prinsesser av alle slag. I mange av historiene hadde prinsessen tilfeldigvis en litt irriterende lillebror.

Og Digeluttene. Ditt helt egne helt univers som du tegnet og skrev om.

Du hadde en uendelig fantasi som var så gøyal, og underfundig og rar. Akkurat som deg.

Du fikk pappa til å skrive lapper til meg, en av de jeg liker aller best er den som henger på kjøleskapet enda. «Jeg elsker deg mamma. Du er en veldig god venn. Jeg ønsker meg en liten sportsbil. Hilsen Ingrid»

Men det er likevel denne som nok kom etter jeg hadde vært litt streng med deg som er den beste:  

”Kjære gode mamma. Det med isen og pusse tennene var egentlig bare fordi jeg ikke mente det. Kjære mamma. Jeg unnskylder til deg. Jeg elsker deg. Over mitt liv. Hilsen Ingrid” 

I dag er det ikke lenger lange kjærlighetserklæringer på papir.

Men ekstra god klem når du ser vi trenger det.

Eller et spørsmål: hvordan går det med deg da mamma?

Kronprinsen:

Du har elsket naturen fra du ble født, sovet best ute, ville overnatte i telt.

Som baby lå du i pulk på skiturer på vidda, eller på akebrett bak pulken til Magnus da du ble litt større. Så etter hvert stabbing på langrenn langt av gårde.

Fremdeles er det ski av forskjellig slag på vinteren. Bading og vannsport om sommeren. Det er også noe av det koseligste vi gjør sammen som familie.

Det er naturen som gir deg ro og kontroll.

Når du suser ned i skogen på ski. Når du surfer langt der ute alene.

Da er du uredd.

Vi husker vel spesielt, begge to, for et par år siden i Mexico da bølgene begynte å bli litt vel store. Men du ville ut. Og jeg forklarte deg at når bølgene blir en viss størrelse så er det ikke så lett for meg å hjelpe deg. Du ville ut likevel. Og vi ble kastet rundt og holdt nede av bølgene og skylt inn mot stranden. Innbitt og andpusten padlet du ut igjen. Og til slutt klarte du å ta en bølge. Du skjøt fart mot stranda, triumferende. Din største bølge til da.

Litt sånn er vel livet også ofte. Man må dra på litt, være klar for å bli kasta litt rundt for å oppnå noe.

Og du har vist at du har tæl og utholdenhet. Du er en skikkelig tøffing.

Kronprinsessen:

Og du ser. Du observerer verden rundt deg så skarpt - selv om jeg har trodd at du har gått rundt i tenåringståka så har du likevel fått med deg alt. Du analyserer mennesker og amerikansk politikk og skriver oppgaver om Kinas utfordringer. Du er en særdeles pliktoppfyllende og engasjert elev.

Du kan være så sinna og smelle med dører at jeg tror hele huset kommer til å falle ned.  

Du kan kjede deg og være utålmodig. Og være lat og trekke deg inn i deg selv!

Og det er bra. Du skal være akkurat sånn som du er.

Du har en stor vennegjeng med jenter og gutter, fra skolene du har gått på og fra ski som har gitt deg masse glede. Du har ikke minst Maud og Karen som du har kjent siden du ble født.

Den største gaven vi likevel gav deg som barn var å først få Milly inn i livet ditt, og så ni valper og Muffins som ble igjen.

De har vært dine aller beste venner, sammen med Marius og Magnus. Du hadde sånn kustus på Milly da du var liten at hun straks plasserte seg mellom deg og Magnus i familiehierarkiet, før han ble stor nok til å sette henne på plass.

Men Ingrid når du blir sliten av alt så er det bare pappas trygge armkrok som gjelder.

Du legger deg inntil og da er det ingen ting i verden som kan komme imellom.

Det båndet mellom dere er veldig spesielt. Dere har den samme svarte humoren og kan le av de mørkeste ting.

Mest av alt tror jeg du og pappa forstår hverandre på en måte som bare dere to kan.

Du er veldig heldig med pappen din, Ingrid.

Kronprinsen:

Etter hvert som du har blitt eldre har egenskapene dine blitt tydeligere. Du har en sterk rettferdighetssans, et skarpt blikk på det meste, temperament og masse humor. Du ler heldigvis mye og har en smittende latter.

Du har aldri akseptert et nei uten å spørre hvorfor. Du liker å forstå og filosofere. Det har ledet oss inn i mange spennende resonnementer og samtaler hvor vi kan prøve å finne ut av livet sammen. Om samfunnet, om tro og om rett og galt.

Men når det kommer til uoverstigelige fjell, relasjoner som har kjørt seg litt fast eller følelser man ikke helt finner ut av, da er det mamma som gjelder.

Med hjelp av hennes klokskap og tydelige blikk finner du en vei videre.

Og hun får deg til å fortelle, også om de tingene som ikke er så lette å dele.

Kronprinsessen:

I fjor kom Berit og fortalte at det hadde vært et lite opprør i lesegruppa som du har gått i siden du var 8 år. Dere var for slitne, det var for mye lekser, så dere orket ikke mer Ibsen og tyske eventyr. Dere trengte å hvile, og da hadde du foreslått at Berit kunne lese høyt for dere.

Brødrene Løvehjerte ville du høre. For å hvile.

Berit og jeg lo godt og synes dere jentene var ganske så nydelige.

Brødrene Løvehjerte som har fulgt oss siden starten, som vi har lest om igjen og om igjen, i lesekroken hjemme og under en parasoll, mellom alle Mariachabandene på stranda i Mexico.

Det er nok mange av oss voksne her som også kunne tenke oss å ligge på sofaen nede hos Berit og bli lest høyt for.

Å bli minnet om hvem vi er.

Kjære Ingrid, du er et usedvanlig klokt menneske.

Den kraften du har hatt i deg siden dagen du kom til verden er ikke alle forunt.

Vi har aldri vært i tvil om at du kommer til å gå rakrygget gjennom verden.

Det kommer til å bli dager med motgang og sorg, regn og mye tåke, men også dager med sol og snø, lett solgangsbris og myke sommernetter.

Alt dette kommer livet til gi deg i gave.

Du må bare huske å se soloppgangen nok ganger til å forstå at hver dag er som en liten presang som åpner seg rett foran øynene dine.

Og vite at det er i møte med hverandre vi skaper et liv, Ingrid.

I møte med alt levende rundt oss.

Kronprinsen:

På denne dagen må mamma og jeg få lov til å takke.

Først og fremst vil vi takke Marius og Magnus som kommer til å fortsette å være dine sterke støttespillere gjennom livet. Vi vet at de alltid kommer til å være en del av et felleskap som bare er søsken forunt. Du har vært heldig med dine, og de har vært heldige med deg.

Også må vi takke mormor, for alltid å ha vært der. Uansett. Når vi har reist i innland og utland fra du var liten, har mormor vært hos dere. Hun har laget matpakker og pannekaker, gått tur og skiftet bleier, tørket tårer og gitt av hele sin varme med klemmer og klokskap.

Og bestemor og bestefar som du er så glad i. Bestemor som viser deg inn i kunstens verden og som alltid lærer deg noe nytt, Bestefar med sine gode klemmer og rare gode blikk på mennesker og situasjoner.

And we would like to thank the godparents for saying yes to standing by Ingrid. Thank you to my father, dear King Felipe, Crown Prince Fredrik, Crown Princess Victoria, Princess Märtha and my dear mother in-law.

Og så Ingrid, vil mamma og jeg takke deg.

Takk for at vi får være foreldrene dine og for alt du deler med oss. 

En av sommerens opplevelser var å gå sammen det siste stykket av pilegrimsleden mot Nidarosdomen i sommer. Det regnet hele veien, men du var like blid.

Det var fint å tenke på at folk har gått den veien i hundrevis av år for å komme nærmere det gudommelige og nærmere seg selv.

Og nå gikk vi der.

Vi lever i et vakkert land, og du kommer til å kjenne det godt.

Kronprinsessen:

Du kommer til å fortsette å gå i de fotsporene folk her i landet har gått før deg, Ingrid.

Det ligger en trygghet i det. Å være omsluttet av folk og tradisjoner som går utenpå det jaget som ligger i hverdagens kaos.

Det skal komme godt med på veien.

Måtte vandringen gi deg ro.

Måtte dagene dine bli så hele som deg, Ingrid.

Takk for at vi får gå sammen med deg.

Kronprinsen:

Kjære Ingrid, vi er så stolte av deg, og så glad i deg. Gratulerer med dagen.