Spørsmålet om abdikasjon, reisen fra Norge mm.

Av de oplysninger jeg har mottatt fra Norge siden jeg sist talte til lytterne hjemme fremgår det, at brevvekslingen mellem Stortingets presidentskap og mig i anledning av spørsmålet om min abdikasjon ikke er blitt offentliggjort i de norske aviser.

Derved synes det hjemme å være opstått en misforståelse angående hele den politiske situasjon i Norge siden den 9. april.

Man har bebreidet Stortinget og Regjeringen, at de forlot Oslo om morgenen den 9. april. Men det må erindres at landet uventet og plutselig var kommet opp i en høist kritisk situasjon og at den alvorlige avgjørelse måtte treffes, om landet skulde overgi sig straks eller om vi skulde forsvare oss.

Storting og Regjering måtte skaffes tid og ro til å drøfte stillingen og til å treffe sin bestemmelse, og da det av nattens meldinger om tyskernes fremstøt klart fremgikk, at sådan tid og ro ikke kunne påregnes i Oslo, hadde de bestemmende myndigheter ikke annet å gjøre enn å forlegge sin virksomhet til et tryggere sted. Ved ankomsten til Hamar samme dag innga Regjeringen sin avskjedsansøkning, som straks blev forelagt Stortinget. Stortinget ga Regjeringen et enstemmig tillitsvotum, anmodet den om å bli stående og tilrådet, at Regjeringen forsterkedes med en representant fra hver av de tre politiske partier utenom Regjeringens parti.

D tre partier valgte derefter selv sine representanter, som så blev utnevnt til statsråder. Av disse tre var det dog bare een, nemlig statsråd Sven Nilsen av Høire, som senere fulgte Regjeringen under felttoget i Norge. Stortinget bestemte dernest, - likeledes enstemmig, - at landet skulde forsvares med våpenmakt, så lenge det var mulig.

Man synes også å ha bebreidet Regjeringen, at den i krigens første dager ikke fikk utrettet tilstrekkelig, - at den ikke greidde å utøve sin regjeringsmyndighet. Men man må huske på, at vi i hele denne den første tid så å si blev jaget fra sted til sted, - at det under statsrådsmøter til stadighet blev gitt flyalarm og at vi var nødt til å drive på med våre forhandlinger, selv om vi hadde flyene like over oss.

Det var først efter at vi var kommet til Nord-Norge, omtrent en måned etter krigsutbruddet, at det blev nogenlunde arbeidsro for oss alle.

Under opholdet i Nord-Norge blev det drøftet en rekonstruksjon av Regjeringen med forholdsvis representasjon fra alle partier i Stortinget.

På grunn av avsperringen fra den øvrige del av Norge anså jeg det imidlertid ikke mulig å foreta en slik rekonstruksjon av Regjeringen, da det var ugjørlig å nå frem til de besatte områder av landet med henvendelse til personer, som kunde komme på tale, og fordi det vilde være ennå umuligere for disse å komme sig op til Nord-Norge.

Og da Stortinget, siste gang det var samlet, hadde gitt den sittende regjering sit tillitsvotum, mente jeg at det var meget om å gjøre å beholde en regjering, Stortinget hadde tillit til og således å holde mig strengt til den parlamentariske linje, - dette så meget mer, efterat major Quisling den 9. april hadde laget en regjering uten noensomhelst konstitusjonell basis.

For mig personlig var det også av betydning i Regjeringen å kunne beholde de menn, Stortinget hadde tillit til, og som jeg i mange år hadde arbeidet godt sammen med. Dette mit syn på saken blev godtatt av Regjeringens flertall.

For å gjennomføre Stortingets beslutning om at Regjeringen skulde suppleres med representanter for de tre øvrige partier i Stortinget, besluttedes å utnevne advokat Arne Sunde av Venstre og gårdbruker, landbruksutsending i Europa Anders Fjeldstad av Bondepartiet til statsråder; begge disse befant sig på dette tidspunkt utenfor Norge og er nu sammen med en øvrige Regjering.

Det er i visse kretser blitt påstått, at min og Regjeringens avreise fra Norge har skapt vanskeligheter for landet og for dem, som blev igjen.

Jeg mener, vi gjorde rett. Hadde vi blitt i Norge, kunde de nuværende makthavere ha tvunget oss til å akseptere alt det, de ønsket. Det var for å unngå dette, at vi drog av landet, - og vi hadde Stortingets vedtak å bygge på, når vi gjorde det.

Fra det sted, hvor vi nu holder til, kan vi fortsatt representere et fritt Norge. Medbestemmende for vår handlemåte var det, at det stod klart for mig og for Regjeringen, at den eneste mulighet for å gjenskape et fritt Norge er seir for den part, som hevder også de små nasjoners rett til å leve sitt eget liv.

Jeg vil gjerne benytte denne anledning til å si, at det er min overbevisning, at Adminstrasjonsrådet i Norge sikkerlig har utført et fortrinlig arbeide og har gjort sig fortjent av ferdelandet ved å påta sig det tunge hverv det for enhver ekte nordmann må være å stå som mellemledd mellem de nuværende makthavere og befolkningen i Norge.

Jeg uttaler en varm takk til Administrasjonsrådes medlemmer for det uselviske og opofrende arbeide, de har påtatt sig, - ikke minst fordi de derved har opnådd å opretholde ro og orden under omstendigheter, hvor ubesinding optreden lett kunde ha medført katastrofale følger, ikke alene for det enkelte individ, men for hele nasjonen.

---

Samtidig sender jeg min takk og min hilsen til alle norske kvinner og menn, - til dem, som arbeider og lider i stilhet og til alle, som i offentlige stillinger eller i annet yrke må arbeide under forhold, som jeg vel forstår må medføre en påkjenning, som grenser til det uutholdelige.

Unngå alt, som ikke er forenlig med vår nasjonale værdighet; forbli norske i sinn og anker, selv om tankerne under de nuværende omstendigheter ikke kan omsettes i tale, skrift eller handlinger. At så skjer er en absolutt nødvendig betingelse for å bevare den sterke nasjonalfølelse, som særpreger vårt folk og som til syvende og sist vil umuliggjøre ethvert forsøk på å utslette Norge som et selvstendig rike. Gud bevare Norges land og folk.