Å vere i livet: Innlegg for Røde Kors

Kjære alle sammen,
Jeg er veldig glad for å være her i dag. Jeg har gledet meg til å få formidle direkte til dere hvor viktig den innsatsen dere gjør er. Det vet jeg – fordi jeg gjennom tiden har besøkt mange Røde Kors virksomheter og prosjekter både i Norge og utlandet, hvor jeg har sett hvilken forskjell det betyr. Dette skal jeg komme tilbake til.

Et av de menneskene jeg beundrer mest, er en dame jeg møtte i fjor: Liv Godim (92). Hadde vært 40 år i Kongo som misjonær og helsearbeider, men måtte flykte fra opprørsstyrkene. Da jeg møtte henne hjemme i Rogaland i fjor høst, hadde hun allerede begynt å bli rastløs – etter bare å ha vært hjemme noen måneder. ”Jeg orker ikke være uvirksom” sa hun. ”Kan ikke bare sitte og drikke kaffe hele dagen når jeg vet hvordan de har det i Kongo”. Og hun la planer. Langsiktige planer. Helt uten hensyn til sin egen alder. Slike mennesker bærer samfunnet vårt, slike mennesker bærer verden.

Jeg er spesielt opptatt av tre aspekter i det humanitære arbeidet:

• Aldri å slippe enkeltmennesket av syne. Menneskene bak tallene og katastrofene.
• Styrke lederskapet på alle nivåer. Spesielt: la dem det handler om slippe til – f.eks hivpositive i aidsarbeidet – og de unge generelt – så vi sikrer godt forankret lederskap for fremtiden.
• Møte hverandre som hele mennesker – ikke diagnose eller et offer. Hvem som helst av oss kan rammes av sykdom, ensomhet eller andre utfordringer i løpet av livet.

Enten vi jobber internasjonalt med nødhjelp under katastrofer – eller i de mindre forhold her hjemme, er dette viktig.

Jeg vil gi dere noen eksempler på dette gjennom erfaringer jeg selv har gjort i mitt humanitære arbeid. Belyse dette gjennom mennesker som har gjort inntrykk på meg.

Når du har møtt et blikk, har du også fått et ansvar, har Emmanuel Levinas sagt (fransk jødisk filosof født i Litauen, døde i 1995)

I min rolle opplever jeg denne muligheten og utfordringen svært reell. Jeg treffer mange mennesker – under helt ulike livsforhold. Mange har en historie de ønsker å dele med meg. Av og til kan det bli veldig sterke inntrykk. Jeg kan bli overveldet og kjenne på maktesløshet fordi jeg ikke kan hjelpe alle jeg møter. Men min måte å takle dette på, har vært å se mulighetene og være tilstede i menneskemøtene. Og å søke etter anledninger til å bruke min rolle for å løfte frem andre mennesker som ikke selv så lett ville slippe til orde eller bli invitert inn på arenaer der deres budskap blir hørt.

Da Kronprinsen og jeg giftet oss for ni år siden, bestemte vi oss for å etablere Kronprinsparets humanitære fond. Intensjonen med dette var å arbeide med saker som er viktige for oss. Det var også viktig å få muligheten til å støtte de frivillige organisasjonene i deres arbeid. Vi besluttet å støtte prosjekter som handlet om unges oppvekstvilkår her hjemme – og helse og utdanning i utlandet. Allerede et av de første årene gikk støtten til Oslo Røde Kors Leksehjelpen. Det har vært flott å få følge noen av prosjektene som har gjort en forskjell i sine lokalmiljøer.

Et felt vi gikk tungt inn i tidlig, var hiv og aids. I 2005 reiste jeg til Malawi som relativt nybakt mor. Det ble en sterk opplevelse. Der møtte jeg kvinner som visste at barna deres snart kom til å bli foreldreløse – og unge foreldre som visste at barna deres kom til å dø. Det tok meg lang tid å fordøye denne opplevelsen. På flyet hjem virket det helt umulig at jeg skulle kunne forlate alle dem som ikke hadde noe valg – mens jeg faktisk kunne velge å sette meg på et fly og dra hjem til mitt land og min familie. Jeg hadde et valg.

Jeg tror mye av det ansvaret jeg har følt siden, vokste ut av denne situasjonen.

I de siste fem årene har jeg vært spesialutsending for UNAIDS. For meg er det en verdifull internasjonal plattform å arbeide med dette temaet. Gjennom arbeidet har jeg møtt mange mennesker jeg har fått stor respekt for. Gjennom feltreiser har jeg lært om hvordan hivpositives utfordringer arter seg forskjellig i ulike deler av verden Fra Nicaragua, India og Malawi – til Ukraina og Norge. I løpet av de siste årene har jeg fått mulighet til å jobbe mer strategisk med tematikken – gjennom arbeidet med å styrke ungt lederskap i hiv/aidsarbeidet.

Hiv og aids er på mange måter et speil av samfunnet. Hvordan vi behandler dem som er berørt av hiv i vårt samfunn, er et speil på hvordan vi tåler tabuene, hvor mye og god kunnskap vi har, hvordan vi møter dem som risikerer å falle utenfor. For å prøve å få et bedre og mer helhetlig bilde av hiv, begynte jeg for tre år jeg som frivillig ved Aksept, Kirkens Bymisjons senter for alle berørt av hiv og aids. Der har jeg deltatt i ulike aktiviteter på huset. På Aksept har jeg blitt kjent med mennesker som har lært meg om hva det å leve med hiv i Norge handler om. Det har gitt meg mange viktige perspektiver i forhold til det internasjonale arbeidet. Samtidig satt jeg i styret i Kirkens Bymisjon – og fikk muligheten til å påvirke beslutninger og tiltak rettet mot dem som i dag er svakest stilt i vårt samfunn – på ulike plan. I dette arbeidet ble det også enda klarere for meg at det viktigste er at de det gjelder får delta i beslutninger som gjelder egen situasjon.

Jeg opplever at vi står ved et veiskille når det gjelder hiv i Vesten nå – i forhold til for 20 år siden. Den gang var hiv en dødsdom. I dag er det så gode medisiner at hivpositive i Norge og andre vestlige land kan leve lange, gode liv. I fremtiden vil vi derfor møte hivpositive på eldresenteret. Det er en helt ny situasjon – som også kan komme til å ha betydning for Røde Kors sitt arbeid i årene som kommer.

For tre uker siden var jeg invitert til å snakke om hiv for 1000 sykepleierstudenter. Jeg brukte anledningen til å invitere med meg to hivpositive fra Aksept, som utifra sin egen erfaring formidlet til studentene hva de mener er viktig. Det føltes meningsfylt å få adressere et så viktig forum. Sykepleiere bidrar til å forme samfunnets holdninger til hiv gjennom den kunnskapen de besitter. Jeg håper disse studentene er mer rustet til å møte hivpositive som hele mennesker, ikke som en diagnose, etter dette.

Jeg kommer til å ha et langsiktig engasjement innenfor det humanitære feltet – og jeg opplever langsiktighet er et viktig aspekt i måten jeg arbeider på. Både Kronprinsparets humanitære fond og hiv/aids er eksempler på engasjementer jeg kommer til å ha med meg gjennom livet. Mitt hovedanliggende i aidsarbeidet de siste par årene har vært å sikre ungt lederskap for fremtiden. For 2 ½ år siden ble jeg invitert av UNAIDS til å være med og diskutere strategier for det fremtidige aidsarbeidet, og da utkrystalliserte dette seg som et hovedfelt.

40 prosent av alle nysmittede på verdensbasis er i dag mellom 15-24 år. Det skulle bare mangle at ikke disse får en stemme der beslutningene blir tatt og strategiene utformes. De vet hva som gjør dem sårbare, de vet hva som virker. Gjennom dette arbeidet har vi fått etablert to prosjekter: en mentorordning innenfor UNAIDS – og et fond for unge ledere, der ungdom som driver hiv-relatert arbeid kan få støtte til prosjektene sine. At det kom inn 3000 søknader før den første runden med tildelinger nå i sommer, sier sitt om behovet.

Jeg tror alltid det har vært naturlig for meg å stå sammen med dem som av ulike grunner faller utenfor. Jeg vet at det kan være lett å trå feil – og har sett konsekvensene det kan få. En av de store utfordringene i Norge i dag, er at til tross for en godt utbygd velferdsstat faller en del mennesker utenfor sikkerhetsnettet. Disse menneskene mangler tjenester, vern mot sosial nød og ender opp med levekår som ikke er akseptable. Her har Røde Kors, som støtteaktør for norske myndigheter, en viktig rolle å spille.

Da jeg jobbet med TV-aksjonen Hjerterom i 2004, fikk jeg et godt innblikk i dette. Den handlet om psykisk og sosial nød i Norge. Det året arrangerte Kronprinsen og jeg for første gang Gjestebud hjemme på Skaugum. Det har blitt en veldig fin tradisjon – et høydepunkt som vi gleder oss til hvert år. For to dager siden hadde vi årets gjestebud – denne gangen i samarbeid med Landsforeningen for barnevernsbarn. Det fineste med disse samlingene er at de gir så god mulighet for å lære, forstå og se helhet. Jeg føler det som et stort privilegium å bli vist den tillitten mange av gjestene våre viser oss når de forteller sine historier. Og det er disse historiene jeg får mulighet til å løfte inn som levende eksempler i sammenhenger der beslutninger skal fattes, eller holdninger formes. Det følger et stort ansvar å forvalte menneskers historier som er blitt fortalt i tillit.

Siden jeg overtok beskytterskapet for Røde Kors for Dronningen i 2005, har jeg vært så heldig fått oppleve mange fine Røde Kors besøk. Tre av dem jeg har lyst til å løfte frem, er besøket til Røde Kors Nordland – i forbindelse med Knytt et bånd kampanjen i fjor, besøket til Røde Kors Hordaland og huset i Bergen – og nå sist til Røde Kors Oppland, hvor jeg i oktober besøkte Røde Kors aktiviteter i Lillehammer.

Når så mange som 280 000 mennesker sier at de ofte opplever ensomhet, handler det ikke bare om marginaliserte grupper. Derfor er det viktig at vi sammen jobber for å fjerne de tabuene som finnes rundt ensomhet. Vi må sammen gjøre det lettere å fortelle om at man opplever seg ensom, og vi må jobbe med våre egne fordommer.

Røde Kors valgte å møte denne utfordringen gjennom Knytt et bånd kampanjen i Bodø. Den hadde et veldig fint fokus på de skjøre grensene i livet. Om å være utenfor eller innenfor. Og om hvordan vi skal møte hverandre i dette. Det handlet om ensomhet. Ensomhet er vanlig. Det rammer de fleste av oss i ulike faser av livet. Det kan komme i forbindelse med samlivsbrudd. Det kan oppleves for unge i byen som har mange etablerte venner. Eller det kan ramme når vi ikke føler ekte felleskap med dem vi er sammen med. Elevene ved St. Eystein skole i Bodø, som hadde jobbet med ensomhet som tema i klassen, hadde en enkel og genial forståelse av hva som kunne gjøre en forskjell: Smil, si hei, spør om de vil leke og si fra til de voksne om noen blir mobbet.

På Røde Kors Huset i Bergen fikk jeg et godt innblikk i den helhetlige aktiviteten. Der lærte jeg både om besøkstjensten, om tiltak for tidligere innsatte, og om støtte til kvinner i prostitusjon.

Blant annet traff jeg en mann som het Rune Han var del av Døråpner prosjektet for tidligere innsatte, forklarte aktiviteten slik: ”Døråpner er rett og slett et prosjekt som handler om det å være medmenneske og gjøre helt vanlige ting med hverandre.”

I Lillehammer – hvor jeg var for tre uker siden – ble jeg imponert over å se spennet i aktiviteter tilpasset ulike aldre, behov og livsfaser – fra strikkegruppe til barnegruppe. Jeg falt vel akkurat midt mellom disse, men det var veldig fint å høre hvor mye disse tiltakene betyr for dem som deltar.

Det jeg har satt spesielt stor pris på å få være del av, er et prosjekt av en noe mer langsiktig karakter enn enkelt-besøkene. For snart tre år siden ble jeg invitert til å sitte i en arbeidsgruppe i regi av Oslo Røde Kors – som skulle se på hvordan innvandrerkvinners levekår i Oslo kunne forbedres. Gruppen ble etablert på bakgrunn av en FAFO rapport som viste at godt voksne innvandrerkvinner fortalte om isolasjon – og relativt dårlig helse både psykisk og fysisk. Dette var et viktig og spennende arbeid – og løsningen ble konkrete planer om etablering Stella-huset, i samarbeid med andre humanitære organisasjoner og kommersielle aktører. Oslo Røde Kors (og Randi Hammerstrøm) håper nå huset kan åpne i løpet av et halvår. Dette er et prosjekt som har verdi langt utover den målgruppen det handler om:

Det handler om å redusere utenforskap og styrke deltakelsen i samfunnet vårt. Alle skal kunne delta – med sine ressurser, på sine premisser. Hvert enkelt menneske i vårt samfunn har noe å bidra med. I arbeidet med mennesker ser jeg dette som en viktig forutsetning. Ikke begynne med å se på hva et menneske trenger hjelp til, men å se hva det kan bidra med. Med dette som utgangspunkt er det lettere å dernest se hvordan vi kan hjelpe med å legge til rette for at mennesker kan ta ut sitt potensiale.

I løpet av bare ett år har jeg besøkt Røde Kors aktiviteter knyttet til både ensomhetsbekjempelse, nettverksbygging for mennesker som sliter med rus eller har sonet i fengsel, mangfold og flerkultur, mennesker som lever på skyggesiden og rednings- og beredskapsarbeidet. Gjennom disse besøkene har jeg bare sett et utvalg av de mange Røde Kors-aktivitetene i landet vårt. Men besøkene har vist meg en organisasjon som i helt spesiell grad har klart å møte nye humanitære utfordringer gjennom nye aktiviteter, samtidig som den har klart å opprettholde og styrke aktiviteter som har vært merkevarer for Røde Kors i årtier og som det fremdeles er sterkt behov for i dagens norske samfunn.

Nylig fikk jeg høre at 92-årige Liv Godim hadde tilbake til Kongo igjen. Hun holdt ikke ut å være uvirksom lenger i den trygge stillheten i hjembygda, men har reist ned for å bygge sykepleierskole. Hun legger ikke 10 års planer lenger, men 5 års planer.

Jeg vil avslutte med en liten hyllest til alle dere som gjør en innsats for å skape et varmere, rausere og mer inkluderende samfunn.

Det er et utdrag fra Halldis Moren Vesaas’ dikt – Å vere i livet:

Dette: Å vere i livet,
open for alt ikring,
bunden med sterke røter
til menneske og til ting,
gi både hjarte og hender
i omsorg som aldri svik
var det som gav meining til ferda di
og let deg få kjenna deg rik
….

Fattig var du om aldri
i livet du kjenne fekk
at mellom deg og dei andre
levande straumer gjekk
av tillit og varme som styrkte
kvart band som til livet deg batt,
og lar deg få kjenne, når alt blir gjort opp,
at meir enn du gav, fekk du att.