Fylkestur til Hordaland: Tale i Austevoll

Fylkesmann,
Ordfører,
Kjære alle sammen,

Jeg har besøkt mange vakre steder langs norskekysten, - og i 1994 fór jeg forbi Bekkjarvik med båt, på visningstur i forbindelse med lanseringen av ”Kulturhistorisk vegbok Hordaland”. Jeg husker jeg ble meget imponert og betatt av flere sjarmerende steder her ute ved kysten. I dag farer vi ikke bare forbi, - men har muligheten til å gjøre strandhugg.

Maken til idyll som dere har her i Bekkjarvik skal man lete lenge etter. Med sine hvitmalte sjøhus og kramboder, taler kysthistorien til oss straks vi setter foten på land.

Dette stedet må være et levende vitnesbyrd om den historiske utviklingen som skapte grunnlag for arbeid og bosetting langs vår kyst, – og som gjorde Norge til en av verdens største fiskerinasjoner. Norsk sild i tretønner var i mange år billig og sunn mat både her til lands og langt utover i Europa. Noen av oss syntes kanskje det ble litt vel mye sild da vi vokste opp, men vi hadde sikkert bare godt av det! I dag er silden blitt gourmet mat. Torske- og silderessursene utenfor Nord-Norge og Vestlandet var gudegaven som skapte et slikt eventyr for norsk økonomi og sysselsetting. Her i Austevoll skjønte man at det var mulig å utvikle samfunnsverdier av den sølvblanke silden. Og det har dere virkelig lykkes godt med!

Men for 50 år siden var fangsten blitt så effektiv at silderessursen måtte reguleres. Man måtte stanse opp og lære seg å høste langsiktig før silden igjen kunne bli mat for millioner og fortsatt grunnlag for velferd i kyst-Norge. I dag har vi fått vite at sildebestanden er sterkere enn noen gang etter krigen, og at dere akkurat har mottatt anerkjennelse for bærekraftig og klok utnytting av ressursene.

På turen hit i dag har vi ellers fått en flott presentasjon av dimensjonene og effektiviteten i Austevolls moderne fiskeflåte. Jeg kan ikke annet enn å bli imponert når jeg møter slik innsatsvilje og arbeidsglede. Det forklarer nok også noe av velstanden og livskvaliteten som man ser og merker i dette lokalsamfunnet. Her er det tydeligvis mange som har gjort det godt og bidratt til å utvikle gode bosteder. Også sildefiskerne hadde sine helter. Som oftest var det menn som fikk medaljene og ble hedret i stein og bronse. Det var menn som var skippere og baser og som ledet foretakene i næringen.

Men det var kvinnene som gjorde mennenes bragder mulig. Det var kvinnene som – alene – tok seg av hjemmet og gården når mannen måtte dra ut. Det var kvinnene som – alene – måtte bære angsten og sorgen når skuten med mann og sønner ikke viste seg i horisonten til avtalt tid. – Og kanskje kom de aldri hjem?

Det var kvinnene som – alene – måtte glemme sine egne tårer og gi de farløse trøst, hjem og fremtid. Det var kvinnene som utrustet fiskeren når skuten skulle gå, og som stod klar på bryggen når fangsten ble losset og skulle produseres.

Jeg har hørt om disse sildejentene, om deres arbeidsdag - og kanskje like gjerne om deres arbeidsnatt, - i lange økter mot morgengryet, - i kalde sjøboder mens sno og vind pep gjennom dørene. Noen av disse hverdagsheltinnene er fremdeles blant oss, og så vidt jeg skjønner er de representert her i Bekkjarvik i dag også! Det står respekt av deres innsats!

I dag vil vi gjerne hedre sildejentene i Austevoll og i sildeværene langs hele kysten, gjennom generasjoner. ”Sildajento” på kaien i Bekkjarvik, er laget av skulptøren Arne Mæland. Hun er en vakker representant for alle de kystkvinnene som tok et tak for å løfte landet vårt frem.

Vi vil takke dem på denne måten for deres offer og deres innsats i hjemmet, i bygda og for Norge. I sangen dere har laget om Austevoll, står det om de kvinner og menn som bygget dette gode samfunnet her ute: ”Dei rodde for framtida vår”.

Takk til slitets kvinner! Og takk til Austevoll kommune for den flotte velkomsten dere har gitt Kongen og meg på dette vakre stedet! Nå gleder vi oss til å bli bedre kjent både med Bekkjarvik og med dere som bor her! Herved vil jeg få avduke statuen ”Sildajento”!