Nyttårstalen 1960

Kjære landsmenn,

Vi står igjen ved inngangen til et nytt år og som vanlig gir nyttårsaftenen meg en kjærkommen anledning til gjennom Norsk Rikskringkasting å sende en hilsen til mine landsmenn hjemme og ute.

Det er en egen høytid over nyttårsaften når vi tar farvel med det året som går ut og vender tankene mot det nye år for å ønske det velkommen. Og vi gjør det kanskje alle sammen med en litt klemmende følelse av at vi forlater noe som vi kjenner og som vi vet hvordan er, og at det som står foran oss er en ukjent faktor hvis innhold av godt og vondt ennu er skjult for oss.

Jeg tror vi har lov til å se på året 1960 som et godt år, først og fremst fordi vi har fått beholde verdensfreden. Men dessverre har det også i dette året vært væpnede konflikter om enn av mer lokal art, som har krevet mange liv og hvor mennesker er blitt påført lidelser som skulle synes unødvendige i den opplyste tidsalder vi påstår å leve i. Det er atter blitt stillet krav til De Forente Nasjoner om intervensjon med militære mannskaper i et ytterst kritisk og vanskelig situasjon, og atter har vi tilfulle fått se berettigelsen av å ha en verdensomfattende organisasjon som De Forente Nasjoner, som i hele sin oppbygning er et uttrykk for verdens ønske om enhet og menneskenes krav om total avskaffelse av alle krigerske konflikter.

På det rent utenrikspolitiske plan har vi i det forløpne år opplevet skuffelser, og det er med sorg vi må konstatere at den internasjonale forståelse ikke er blitt bedre i løpet av de siste tolv måneder.

Vi leser og hører daglig om den trussel som henger over våre hoder og som kjennetegnes av atomalderens forferdelige ødeleggelsesvåpen. Og overfor det ukjente som inngangen i et nytt år representerer, er det vel i det moderne menneskes underbevissthet nettopp det spørsmål som gjør seg gjeldende, om man også i året som kommer skal bli spart for å oppleve de redsler som atomalderen kan påføre menneskene.

Vi bør uten tvil være klar over at spørsmålet er berettiget, og det er nødvendig at vi beskikker vårt hus og treffer de forberedelser som er nødvendige, om ulykken skulle være ute.

Men vi skal vokte oss vel for å la tanken på det som jeg vil kalle en gjennomført uforstand besette oss så fullstendig at mismotet og håpløsheten får innta høysetet.

Vi skal huske på at vi mennesker neppe er født til den totale sikkerhet og at så lenge som det har vært mennesker til på jorden, har kravet vært at man skal pløye med sverd ved lend.

Dette kravet gjelder dessverre fortsatt, og det vil fortsette å gjelde så lenge menneskene i de forskjellige verdensdeler står splittet og ikke kan arbeide sammen til hele menneskehetens beste og for hvert enkelt individs lykke.

Om vi noensinne når så langt og når det eventuelt kan bli, er det ingen gitt å kunne forutsi, men veien vi må gå er velviljens og det godes vei, som vi må tilbakelegge i kappestrid med det onde som vi vet truer.

Jeg ser det derfor som riktig når vi er med de mange andre av verdens nasjoner som yder sin hjelp til de land og de folk som av forskjellige grunner ikke har oppnådd den levestandard vi har den lykke å ha, og jeg tror bestemt at ved å befri verden for frykt for nød vil det en gang oppstå en verden hvor frykt for krig endelig kan bli et ukjent begrep.

La oss håpe at året 1961 blir et år som ser oss vel fremover på den veien!

Hva vårt eget land angår, har vi i det forløpne år heldigvis vært spart for større rystelser og ulykker både fra naturens side og på andre måter. Det er imidlertid med beklagelse vi alle ser på den vannmangel som for tiden gjør seg gjeldende i en del distrikter i vårt land, og vi får håpe at den ikke vil medføre for store konsekvenser for den stedlige industri og dens arbeidstakere.

Det har lenge vært mitt ønske å kunne besøke Svalbard og befolkningen der, og jeg er glad for å kunne si at jeg til sommeren håper å kunne foreta dette besøk efter tilbakekomsten fra mitt offisielle besøk i Finland. Jeg regner med å komme til Svalbard omkring 1. august og bli der noen dager.

Så vil jeg sende min hjerteligste hilsener til alle landsmenn i Norge og i utlandet, og jeg sender en særlig hilsen til våre sjøfolk overalt i verden, til våre væpnede styrker hjemme og ute og til alle på Svalbard, som jeg ønsker vel møtt i året som kommer.

Måtte året 1961 bli et lyst og lykkelig år for dere alle og måtte det være fylt av fred og velsignelse for vårt kjære fedreland.

Godt Nytt År!