Den Norske Dokumentarfilmfestivalen: Åpningstale

”Bare når virkeligheten belærer oss, kan vi forandre den.”

Fylkesmann
Ordfører
Kjære alle filmentusiaster

Dokumentarfilm kan ha stor påvirkningskraft. Menytilbudet på McDonalds ble endret etter Morgan Spurlocks "Super Size Me". Al Gores ”An Inconvinient Truth” tok klimadebatten til nye høyder. Michael Moore utfordret mektige interesser med ”Bowling for Columbine”. Mange av dagens dokumentarister ønsker å utfordre, forandre – eller i det minste å påvirke. En av filmene som har gjort inntrykk på meg den siste tiden, er den nye til Peter Bisantz – ”One” – om religion som positiv kraft. Ellers liker jeg også godt ”Dei mjuka hendane” av Margaret Olin.

En hel uke med dokumentarfilm – det er noen som har det! I tillegg til å være en imponerende arena for filmer laget av studenter og profesjonelle er Den Norske Dokumentarfilmfestivalen et prakteksempel på hva man kan få til med frivillig innsats. Rundt 150 personer og entusiastiske studenter jobber gratis hvert år med å få i stand festivalen, som i år arrangeres for 12. gang. Den har blitt kjent for å være inkluderende og gi rom for alle. Jeg vet at mange har gjort det til en årlig tradisjon å komme hit.

Årets festival har filmer med handling blant annet fra Afghanistan, Mexico, Frankrike og Uganda, i tillegg til norske nærmiljø. Temaene spenner vidt, og favner alt fra de store, kjente konfliktene – til de små og smale – som tilhører de stemmeløse og marginaliserte, de som ikke så lett slipper til på den offentlige arenaen.

Dette er kanskje dokumentarfilmens viktigste funksjon: Å gi stemme til dem som elles har vanskelig for å bli hørt. Et fint eksempel jeg har sett på dette var TVdokumentaren ”Et verdig liv”, som ble vist høsten 2005. Den handlet om tre personer som fortalte om hvordan det er å leve med metadon.

”Bare når virkeligheten belærer oss, kan vi forandre den”, sa den tyske teaterregissøren Berthold Brecht på 1930-tallet.

Et av de sceniske grepene Brecht ble kjent for, var hans såkalte ”Verfremdungseffekt”. Han ville for enhver pris at publikum ikke skulle drømme seg bort og henfalle til romantisk passivitet – men holde seg våkne som kritiske lyttere og tilskuere. Derfor minnet han stadig sitt publikum om at det de ser, er sant. Han sa” Våkn opp! Bare slik kan dere gjøre noe med det dere ser.”

Den samme effekten kan en god dokumentarfilm ha. Filmmediet gjør at vi lett berøres følelsesmessig. Men i tillegg vil en dokumentarfilm formidle noe som er hentet fra det virkelige livet. Ofte på premissene til dem det handler om.

I filmen ”Et verdig liv” sier André, en av hovedpersonene: ” Da jeg fikk metadon, tenkte jeg ikke: Flott! Nå kan jeg leve resten av livet helt streit – det er ikke det det handler om for meg. For meg handler det om å gå de siste skrittene med verdighet.”

Når de det gjelder selv er formidlere av virkeligheten slik den fortoner seg for dem, kan de være med på å forandre verden – blant annet ved at publikum kan få ny innsikt og forståelse.

Handlingen fra åpningsfilmen er hentet fra det nordlige Sverige. Jeg har ikke sett den, men har forstått at den ikke er for nybegynnere, så her er det bare å feste sikkerhetsbeltene.

Jeg håper alle involverte, både filmskapere og publikum, tilreisende og fastboende, får en fin uke her i Volda. Når vi nå skal starte filmen "Three Miles North of Molkom", erklærer jeg den Norske Dokumentarfilmfestivalen 2008 for åpnet.