Nyttårstalen 1964

Kjære landsmenn,

Atter engang er vi kommet til den aften hvor kirkeklokkene skal ringe inn et nytt år og hvor jeg igjen skal få anledning til å sende en hilsen til alle landsmenn hjemme og ute.

Den årlige hilsen gjennom Norsk Rikskringkasting på årets siste dag gir meg en kjær følelse av å oppnå en ganske særskilt kontakt med de mange hjem i vårt vidstrakte land, og dette setter jeg den aller største pris på. Men det er meg også overordentlig kjært å kunne foreta reiser rundt om i landet, og på den måte personlig få treffe flest mulig av mine landsmenn, og det er med beklagelse jeg konstaterer at dette ikke har latt seg gjøre i noen særlig grad i året som nu ebber ut.

Jeg hadde planlagt en lengre reise på Vestlandet sist sommer, men av forskjellige årsaker ble det ikke mulig for meg å foreta den, og senere kom min offisielle reise til Beneluxlandene. Jeg håper imidlertid at året som kommer vil gi meg mere anledning til å gjenoppta reisene rundt om i vårt eget land.

Når vi ser tilbake på året 1964, tror jeg vi kan si at det har vært et godt år for Norge. Vi har fått oppfylt det største ønske menneskeheten kan nære, nemlig det å få leve i fred, og vi er blitt spart for større ulykker til lands. Det samme gjelder dessverre ikke til sjøs, hvor skipsulykker har krevet mange av våre landsmenns liv, og jeg vil i dag gjerne få sende en spesiell hilsen til de mange hjem hvor sorgen og savnet hersker hos de efterlatte.

Vi feiret i år vår grunnlovs 150-års jubileum. Det var et stort jubileum å feire, og jeg håper det har bidratt til for all fremtid å gi den 17. mai 1814 og alt det den står for om mulig en ennu større plass i nordmenns hjerter enn tidligere.

Den 17. mai 1814 gav oss vår grunnlov, og med den viljen til om nødvendig med våpen i hånd å verge vårt lands eksistens. Og ved det 25-års minne som melder seg den 9. april neste år – et bittert minne om den gang natten senket seg over vårt land for fem lange år – skal vi være klar over hva nettopp Grunnloven og dens klart definerte rett til frihet og selvstendighet betydde, da kravet ble stillet til det norske folk om innsats på land, på sjø og i luften.

Vi kan dessverre heller ikke ved dette årsskifte si at det hersker fred i hele verden, og kanskje må vi se det faktum i øynene at vi aldri skal få oppleve den dag hvor ordene ”Fred på jorden” blir til virkelighet. Verdenshistoriens sider synes i første rekke å være preget av menneskehetens innbyrdes kamper, land mot land og individ mot individ, og ønsket og tanken om å gjøre minst mulig vondt mot ens medmennesker, kan synes like fjern i dag som ved tidenes morgen. Men vår generasjon kan i hvert fall prise seg lykkelig over å eie en internasjonal samarbeidsorganisasjon som De Forente Nasjoner, skapt på den annen verdenskrigs ruiner i det håp og den tro at det engang skal lykkes å eliminere den oppfatning at krig er en naturlig fortsettelse av mislykket politikk. Vi må innrømme at det er langt til veis ende, men vi må alle gjøre vårt ytterste for at De Forente Nasjoner alltid må kunne fortsette sitt arbeide til menneskehetens beste.

Jeg vil i denne forbindelse nevne at De Forente Nasjoner i 1965 vil minnes 20-års dagen for sin tilblivelse ved å instituere et internasjonalt samarbeidsår. Hensikten med dette samarbeidsår er å øke kjennskapet til den aktivitet som FN allerede utøver på det internasjonale samarbeidsplan, i det håp at dette igjen vil føre til ytterligere samarbeide mellom statene. La oss alle gjøre hva vi kan for at dette tiltak må bli vellykket, og la oss på denne måte hedre FN og vise organisasjonen vår takknemlighet.

Året som kommer bringer oss ennu et jubileum, nemlig 100-årsdagen for opprettelsen av Norges Røde Kors. Jeg vet det er unødvendig for meg å fremheve den betydning Røde Kors’ humanitære virksomhet har nasjonalt og internasjonalt, og det er i denne forbindelse tilstrekkelig å minne om den enestående aksjon som Røde Kors gjennomførte i 1945, da våre landsmenn ble hentet tilbake fra konsentrasjonsleirene i Tyskland. Mange er de som fremdeles med takknemlighet minnes Røde Kors’ innsats dengang.

I anledning av sitt 100-års jubileum starter Norges Røde Kors i morgen under mottoet ”Hver nordmann inn i Røde Kors” en kampanje for verving av nye medlemmer, og jeg vil som beskytter for Norges Røde Kors oppfordre alle mine landsmenn til å efterkomme denne appell. Gi Norges Røde Kors den nødvendige støtte til organisasjonens arbeide hjemme og ute, så den kan fortsette og helst utvide sitt velsignelsesrike virke for medmennesker i nød.

Vi hører så ofte at vi lever i usikre tider og under trusselen om total tilintetgjørelse av menneskeheten. Ingen kan dessverre benekte riktigheten av denne påstand og intet er viktigere for oss enn å søke å fjerne årsakene til den uro og strid som gjør seg gjeldende rundt om i verden og som kan få så katastrofale følger. Det er derfor vår klare plikt å være med på å bekjempe nød, sult og elendighet blant menneskene, uansett hvor de måtte finnes, og jeg ber dere alle så innstendig jeg kan om et positivt svar når dere i humanitetens navn blir bedt om hjelp.

Så sender jeg mine hjertelige hilsener til alle landsmenn hjemme og ute, til våre sjøfolk rundt om i verden, til våre væpnede styrker i tjeneste i Norge og i utlandet, til folket på Svalbard og til landsmenn på Jan Mayen og Bjørnøya. Og en varm tanke sender jeg de syke, ensomme og gamle rundt om i vårt land.

Jeg ønsker dere alle et godt, lyst og fredelig år 1965 og håper at det må bli et lykkelig år for hver og en av dere, for vårt kjære fedreland og for alle mennesker på jorden.

Godt Nytt År!