Nyttårstalen 1968

Kjære landsmenn,

Atter engang er et år i ferd med å gå over i historien, og atter engang skal vi begi oss ut på den reise til ukjent mål som de nye 365 dager bærer i sitt skjød.

Vi stiller forventninger og ønsker til det nye år, og når midnattsklokkene ringer inn det nye årets første time, hender det vel at vi gir oss selv det løfte at enkelte ting skal gjøres annerledes i de nye dager som kommer eller at ting som man ikke har fått utført, nu skal bli realisert. Men det sterkeste ønske vi nærer når vi glir ut av det gamle år, er kanskje det at alle ens kjære må få være til stede friske og sunde også når neste nyttårsaften står for døren.

Jeg har i inneværende måned hatt den glede å være til stede ved innvielsen av Konvoibyen i Risør, som skal gi plass for en del av de norske sjøfolk som gjorde tjeneste i vår handelsflåte under krigen. Jeg vil ved denne anledning takke alle dem som har gjort mulig dette prosjekt, som er en velfortjent honnør til den stand og til de menn som i farefull seilas i så høy grad bidro til at vårt land igjen ble fritt. Og jeg håper at alle de som nu er flyttet inn i Konvoibyen, må få sine forventninger innfridd.

Året som nu er gått har gitt oss gode og onde dager. Gode dager for så vidt som vårt land har fått leve i fred, fordi de aller fleste av oss har fått gå til det daglige arbeide som vi har fått til oppgave å skjøtte her i livet og fordi vi nasjonaløkonomisk sett har fått seile i relativ medvind.

Men året har også gitt oss onde dager, og en av disse var den dag vi fikk melding om ”Etnefjells” forlis i det nordlige Atlanterhav hvorved tredve av besetningen om bord mistet livet. Tragedier kan hende uansett om man har sitt yrke på land, til sjøs eller i luften, og sorgen når en av ens kjære blir revet bort, er alltid like tung. Året som gikk bragte med seg mange tomme plasser i norske hjem, og jeg sender i dag en varm tanke til alle dere som sitter igjen med savn i hjertet efter en som ikke lenger er blant oss.

I 1968 kunne vi feire 50-årsdagen for den første verdenskrigs avslutning, - den gang det ble sagt av hele menneskeheten ”Aldri mere krig!”. Året 1968 var også utpekt til å være det internasjonale år for menneskerettighetene og skulle markere tyveårsdagen for undertegningen av menneskerettighetserklæringen i FNs regi i 1948.

Når vi på bakgrunn av disse to begivenheter kaster et blikk rundt om i verden i dag, blir man neppe fylt av glede eller optimisme. Krigen i Vietnam er ikke bragt til avslutning, det raser borgerkrig i Nigeria, og i krigens blodige spor følger umenneskelige lidelser så vel for de kjempende som for sivilbefolkningen. Vi har vært vidne til Tsjekkoslovakias tap av sin frihet nettopp i det år som skulle være viet menneskerettighetene og hvor vi hadde håpet at vi i hvert fall nu kanskje skulle ha nådd om enn bare et lite skritt fremover på veien. Vi har sett uroen som har gjort seg gjeldende innen studentkretser verden over, og som med rette eller urette bærer bud om at ungdommen i dag ikke er tilfreds med de utsikter som vi, den eldre generasjon, byr den.

Vi kunne i sannhet ha ønsket oss en verden hvor krig og uro vek plassen for fred og fordragelighet mellom menneskene. La oss gjøre det ønsket til vårt hovedønske for det kommende år og la oss inderlig håpe at den dag ikke er fjern, hvor nestekjærligheten får råde i våre hjerter, og hvor vi må få se oppfyllelsen av Kirkebønnens lyse ord: ”Giv fred på jorden og fred i hjertene”.

Så vil jeg sende mine hjertelige hilsener til mine landsmenn hjemme og ute, til våre sjøfolk rundt om i verden, til våre væpnede styrker og til alle på Svalbard, Jan Mayen og Bjørnøya. Og en varm tanke sender jeg våre gamle, ensomme og syke rundt om i vårt land og våre krigsinvalider.

Måtte året 1969 bli et lyst og lykkelig år for dere alle, og måtte det bli fylt av fred og velsignelse for vårt kjære fedreland og for alle folk på jorden.

Godt Nytt År!