Nyttårstalen 1982

Kjære landsmenn,

La meg først få si at med disse gode, gamle ord mener jeg alle mine landsmenn, også de som er blitt norske statsborgere og dermed våre landsmenn efter å ha valgt Norge som sitt nye hjemland.

Jeg er glad for at jeg i år igjen, takket være radio og fjernsyn, får anledning til å nå frem til dere alle, hvor dere enn måtte være.

Noen sitter hjemme sammen med familie og nære venner, kanskje i en koselig stue med levende lys og blomster på bordet. Men også der, som vi vet, kan noen av forskjellige grunner føle seg like ensomme som den enslige vakt på post. Og i dette øyeblikket er de ikke få, de som faktisk er alene på arbeid eller i tjeneste. Noen må holde hjulene i gang, selv på nyttårsaften. Disse har iallfall et oppdrag, en plikt, som mange andre i dag kunne misunne dem. I disse usikre tider, når arbeidsledigheten kaster sin skygge fremover, er bare det å ha en fast oppgave kjærkomment. De som nå er hardest rammet av permitteringer og arbeidsløshet kan ha vanskelig for å tro på seg selv eller fremtiden. Unge mennesker vet ikke hvordan de skal stake ut en kurs - eller i hvilken retning. Vi må forstå deres fortvilelse og forsøke å hjelpe dem.

Mine tanker går til dere alle. Jeg vil så gjerne at de syke og gamle også skal vite at de ikke er glemt. Det kan hende at nordmenn - om enn kjent for sin giverglede - synes det er lettere å delta i upersonlige innsamlinger enn å gi direkte oppmuntring og en støttende håndsrekning til et medmenneske i nærmiljøet. Vi er redde for å være påtrengende. La oss prøve å la 1983 bli et år med mer åpenhet og nærhet.

Den varme som er blitt meg til del, gjennom brev og personlig kontakt i dette mitt jubileumsår, har overbevist meg om at evnen til å gjøre andre lykkelige finnes hos mange blant oss. Jeg kunne, for eksempel, ønske at de barna som har gledet meg med brev, dikt, tegninger og fotografier, nå ville glede andre på samme måte. Samtidig som jeg takker dere alle, la meg si at et brev betyr enda mer for noen som ikke får brev hver dag - og uendelig meget for noen som venter på nettopp ditt brev.

Året som snart går over i fortiden har på så mange måter vært rikt på begivenheter det har vært grunn til å feire. Det har vært et jubileumsår for to av våre store diktere, Sigrid Undset og Bjørnstjerne Bjørnson - og to store nedrustningsforkjempere, Alva Myrdal og Alfonso Garcia Robles, har fått Nobels fredspris. Vi husker Hjemkomsts modige seilas over Atlanterhavet som et strålende bevis på hvordan den rette kombinasjon av fantasi, praktiske kunnskaper og ikke minst innsatsvilje kan sette mennesker i stand til å møte de største utfordringer. Det har vært et år med mange store idrettsprestasjoner, og det er spesielt gledelig å kunne konstatere at også norske kvinner hevder seg blant de beste i verden.

For meg personlig ble 1982 beriket av min USA-reise, som ga meg anledning til å hilse på våre norsk-amerikanske venner, nye og gamle. Det er alltid like rørende å oppleve at norske tradisjoner holdes så levende i hevd, langt fra deres opprinnelse. Norske sjøfartstradisjoner blir også ført videre gjennom vår imponerende og konkurransedyktige cruisevirksomhet basert i Miami, og vi har hatt anledning til å vise noe av vår norske skaperglede ved presentasjon av forskjellige kunstformer under den store nordiske mønstring "Scandinavia Today".

Hvert år, når vi forlater det gamle år, stiller mange seg de samme viktige spørsmål: Er verdensøkonomien blitt bedre, og kan man merke noen nevneverdig fremgang i fredsforhandlingene? Svaret er, som så ofte før, både ja og nei. Vi hadde heller ikke ventet at verden plutselig skulle være fullkommen. Selv når vi synger "Deilig er jorden", er det ingen av oss som mener at jorden bare er deilig. Mange svakheter må aksepteres og mange onder bekjempes. Brennpunktene i verden er som sykdomssymptomer hos en pasient: De røper at noe er galt, som må avhjelpes og motvirkes. Og for hver dag verden - som pasienten - klarer seg, vokser et berettiget håp for neste dag, og dagene efter den igjen. Det er slett ikke sikkert at forventningene vil bli oppfylt, men vi kan velge å være optimister og tolke hver dag uten tilbakefall som tegn på bedring og en lysere fremtid.

Når vi trekker frem det positive, må vi selvsagt ikke forledes til å tro at det globale bilde er uten mørke sjatteringer. Mange er forhindret fra å rope ut sin nød, men vi må aldri lukke ørene våre for deres tause rop. De er helt avhengige av vår våkenhet og uforbeholdne støtte. Disse er forhindret fra å kommunisere, andre derimot har ikke adgang til å kommunisere fordi de bor i land uten adekvate kommunikasjonstjenester. For å rette opp de store skjevheter på dette felt har FN erklært 1983 som verdens kommunikasjons-år.

Før 1982 tar slutt, har jeg lyst til å ta et siste tilbakeblikk på det som for meg var årets største opplevelse - min jubileumsreise langs kysten med Kongeskipet NORGE. Gang på gang opplevde jeg uforglemmelige stunder. Jeg ble dypt rørt, og hvis denne overveldende godvilje og vennlighet var et uttrykk for hengivenhet, må jeg få lov til å si at det var en ekte, gjensidig hengivenhet mellom en monark og et folk som nå kjenner hverandre godt. Når jeg nå takker dere, hver og en, minner jeg om at det er med hjertet en taler, likeså meget som med røsten selv.

Så vil jeg sende dere mine beste ønsker for det kommende år. Mine hilsener går til alle landsmenn hjemme og ute, på Svalbard og Jan Mayen, til våre sjøfolk på alle hav, og til våre væpnede styrker her i Norge og i fredsbevarende tjeneste i Sør-Libanon. Jeg sender en spesiell hilsen til våre krigsinvalider, og mine varme tanker går til de gamle, de syke og de ensomme og til dem som i dag sitter igjen med savnet efter en av sine kjære.

Måtte fred og glede kjennetegne året vi går inn i, måtte respekt for livet råde mellom alle mennesker, og måtte vi ved neste årsskifte kunne se tilbake i takknemlighet på et meningsfylt år.

Godt Nytt År!