Picassoutstilling i Bergen, åpningstale

Fylkesmann,
Ordfører,
Kjære kunstvenner,

”Alle ønsker å forstå kunst. Hvorfor ikke forsøke å forstå fuglenes sang? Hvorfor elsker vi natten, blomstene – allting omkring oss uten å prøve å forstå dem?” spurte Picasso i det som skulle bli et av hans mange kjente sitater.

Uttalelsen forteller om en omstridt kunstner som iblant måtte kjempe mot uforstand og manglende forståelse for sin kunst. Men det forteller også om en kunstner som satte selve den menneskelige opplevelsen av kunsten i sentrum. For ham var kunst et fenomen på linje med det vi opplever i naturen, og i det menneskelige samlivet. Den er ingen teoretisk størrelse, men må oppleves med hele vårt sanseapparat.

Pablo Picasso var en av det 20. århundrets største kunstnere. Noen vil si den største av dem alle. Han laget kunst i nesten 80 år. Hans produksjon var enorm; - nærmere 20.000 arbeider! Det skal derfor godt gjøres å overdrive Picassos betydning.

Hans utvikling av kubismen sammen med Georges Braque var hans mest epokegjørende bidrag. Men kubismen var bare begynnelsen på Picassos overveldende livsverk. I tiår etter tiår fornyet Picasso seg, og forbløffet stadig det publikum som endelig hadde vent seg til hans uttrykk. Han sto som inspirator for stadig nye generasjoner av kunstnere, som i hans kunst fant helt forskjellige ting å bygge på.

Dette gjaldt ikke minst i Norge. Uten Picasso er det vanskelig å tenke seg det man kaller fresko-epoken i norsk kunst, det som begynte med Axel Revolds utsmykning av Børsen her i Bergen, og som ble videreført i den store utsmykningen av Oslo Rådhus.

En annen interessant utsmykning finner vi i regjeringskvartalet. Her utviklet arkitekten Erling Viksjøen på slutten av 50-tallet en ny teknikk i sandblåst betong. Carl Nesjar presenterte denne teknikken for Picasso ved hjelp av fotografier. Picasso tente på ideen og sendte Nesjar hjem med 3 tegninger. Picasso forbeholdt seg retten til å stryke ut de ferdige betongbildene hvis han ikke var fornøyd. Heldigvis var Picasso meget tilfreds med Nesjars arbeider på veggene i regjeringskvartalet.

Også etter krigen sto Picasso som forbilde for de mest ambisiøse norske kunstnere, fremfor alt Jakob Weidemann. Først og fremst er det vel Weidemanns bilder av skogbunnen som fant gjengklang hos et større norsk publikum. Hans abstrakte kunst var på mange måter en sammensmelting av norsk naturfølelse og kubistisk komposisjon, med røtter nettopp i Picassos kunst.

Slike direkte nedslag av Picassos innflytelse er egentlig bare toppen av et isfjell, både i norsk og utenlandsk billedkunst. Denne kunstnerens betydning er så avgjørende for utviklingen av det 20. århundrets maleri at det ikke er mulig å tenke seg dette uten ham.

Den amerikanske etterkrigskunstneren Jackson Pollock, som selv ble en av det 20. århundrets mest berømte kunstnere, klaget ved flere anledninger over at Picasso hadde ”funnet på alt” i maleriet, og ikke levnet særlig plass til andre kunstnere.

Picassos utforskning av maleriet har vel også bidratt til å utvikle de alternative uttrykkene som kunsten er så full av i dag. I så måte strekker hans betydning seg også langt utover selve maleriet, skulpturen, tegningen og grafikken. Keramikken var også et av Picassos medium. Perioden hvor han arbeidet hos Madoura i Vallauris i Syd Frankrike har gitt samlere over hele verden mange spennende kunstopplevelser.

Takket være den norske kunsthandleren og kunstformidleren Walther Halvorsen ble hans kunst tidlig vist i Norge. I ettertid kan vi kalle det en sensasjon at Picassos mest kjente maleri Guernica, med motiv fra den spanske borgerkrigen, ble vist i Kunstnernes Hus i Oslo i 1938, året etter det ble skapt.

Etter krigen har Picasso vært vist i større format to ganger i Norge – én gang i Kunstnernes Hus mens kunstneren ennå levde, og én gang i Henie-Onstad kunstsenter på Høvikodden i begynnelsen av 1990-tallet.

Takket være Munchs store kunstneriske talent er andre land meget interessert i å stille ut hans kunst. Vi låner stadig ut fra museer og private samlinger til store mønstringer i utlandet. Til gjengjeld får vi låne verk av noen av de mest kjente internasjonale kunstnere - som nå Picasso.

Kunstutveksling mellom museer og gallerier åpner for spennende perspektiver. Jeg har selv fått være med på å åpne flere Munch-utstillinger i utlandet, som for eksempel i New York i 2006 og i fjor i Sveits. Til neste år er det Chicago som får gleden av å være vertskap for nok en stor Munch-utstilling.

Er det så verdt de store anstrengelsene å lage utstillinger her hjemme med de internasjonale klassikerne, som publikum selv kjenner så godt fra utstillinger i utlandet og gjennom reproduksjoner?

Svaret må være at Norge som ambisiøs kulturnasjon ikke bare må påta seg ansvaret for å vise norsk kunst, utenlandsk samtidskunst og øvrig kunst som lar seg presentere med relativt overkommelige ressurser. Vi må også her hjemme iblant vise de ypperste, historiske manifestasjoner innen billedkunsten. Det norske publikum bør, gjennom dette og lignende prosjekter, få tilgang til kunst på et slikt høyt nivå, som en naturlig del av den norske kunst- og kulturformidlingen.

Jeg tror det gjør noe med oss, og knytter oss til et større kunstnerisk og kulturelt fellesskap som sikkert ikke alltid er så lett å definere. Men det ligger der – som en kjerne i vår kultur og som del av vår menneskelige ballast.

Jeg har nå den store glede å erklære denne viktige Picasso utstillingen for åpnet!