Verdens flyktningdag

Statsråd,
Kjære alle sammen,

Noen merkedager markerer vi med stolthet og glede. Verdens Flyktningdag er ikke en slik dag. Over førti millioner mennesker er jaget fra sine hjem. De er uskyldige ofre for kriger, konflikter og undertrykking. De fleste er kvinner og barn. Mange lever i frykt, i fattigdom og uverdighet med ett eneste håp: Å komme hjem så snart som mulig.

Verdens Flyktningdag er innstiftet av FN. Hvert år, den 20 juni, møtes mennesker over hele verden for å rope ut: Dere er ikke glemt! Det er det store lyspunktet i dag.

Norge har lange tradisjoner for stå opp for flyktninger. Fridtjof Nansen ble verdens første høykommisær for flyktninger etter sin innsats i Øst-Europa, tidlig i forrige århundre. Fortsatt nevnes Fridtjof Nansen med respekt og andakt blant eldre mennesker i Ukraina og Armenia. Nansen reddet hundretusener av mennesker da krig og sult drev folk på flukt. Nå bærer Flyktningerådet dette arbeidet videre.

I dagens samfunn druknes vi av alle typer inntrykk. Terrortrusler, borgerkrig og nød formidles helt inn i stuene våre. Likevel virker det ofte fjernt fra vår trygge hverdag. Det er lett å se en annen vei og glemme, i en tid der vi blir oppfordret til å være oss selv nærmest.

Kronprinsen og jeg besøkte i 2002 Mosambik blant annet for å lære mer om situasjonen i den tredje verden og norsk bistand. Når man har sett litt av nøden på nært hold, er det ikke mulig å snu seg bort og glemme. Det gjør også dypt inntrykk på oss å se hvordan mennesker fra vår del av verden, reiser ut for å hjelpe andre, som har vært mindre heldige. Dette arbeidet har vi stor respekt for.

Flyktningerådet har i løpet av de siste årene bygget seg opp til å bli en av verdens viktigste aktører når det gjelder å hjelpe og forsvare mennesker på flukt. Hvert sekund på døgnet er noen av de tusen medarbeiderne på vakt. Hvert år får millioner av mennesker på fire kontinenter hjelp av Flyktingerådet til å overleve og leve videre med verdighet.

Vi markerer Verdens Flyktningdag 2004, omgitt av tankevekkende fotografier av flyktninger fra mange land. Når vi ser på bildene, la oss prøve å se bak elendigheten. Hvert enkelt av disse menneskene er en unik ressurs og et liv med krav på respekt og verdighet. Det er mitt ønske at vi i Norge og resten av den vestlige verden forstår det og slutter opp om engasjementet for flykninger. Samtidig har jeg et håp om at Verdens Flyktningdag en gang blir overflødig. Lykke til med det videre arbeidet!