Kroningsjubileet 2006
Det er blitt sagt om Olav den hellige at han gjorde Norge til et Kongedømme av Guds Nåde. Olavskrinet, med hans relikvier, ble ikke bare et nasjonalt samlingsmerke. Mennesker fra kulturer som den gang virket fremmede og eksotiske, kom den lange veien hit til Nidaros. Rundt minnet om Norges evige konge utviklet det brede fellesskap seg som skal til for å skape en nasjon.
Da Riksforsamlingen på Eidsvoll skulle gjenreise det selvstendige Norge, falt det naturlig å beslutte at Olav den helliges gravkirke også skulle være landets kroningskatedral.
Alt eller intet! svarer et av kongsemnene i Henrik Ibsens skuespill. Han var blitt tilbudt det halve kongeriket.
Alt sa også min bestefar, Kong Haakon VII, da han skulle bestige tronen i 1905. Alt ville han ofre, og alt ville han gi i den gjerning som skulle bli hans og hans etterkommeres fremtid.
Helt kunne han ikke ha fattet rekkevidden av sitt valgspråk da han steg i land i Kristiania. Men jeg tror det folk som på fritt og selvstendig grunnlag hadde valgt ham, forsto at Norge hadde fått et kongsemne verdig å krones i Olavskirken.
Min far var den gang bare tre år gammel og for liten til å delta. Men han kom tilbake til Nidarosdomen 52 år senere. Ikke fordi det lenger var påbudt i Grunnloven, men fordi han selv ønsket å innlede også sitt regentskap på dette sted. Ikke som opphøyet monark av Guds nåde, men som et knelende menneske, i det håp å kunne utøve sin gjerning med Guds nåde.
For Dronningen og meg var det et helt naturlig valg å fortsette tradisjonen med signingen, som en personlig handling og som en videreføring av de lengste linjer i vårt folks historie.
Ved dette jubileet har vi tilbakelagt deler av den kroningsreisen som mine besteforeldre foretok i 1906, og som siden er blitt gjentatt ved begge signinger.
Og derfor til Fjølls
vil eg draga som døl,
skrev Åsmund Olavsson Vinje da han la ut på sin ferd mot kroningen sommeren 1860,
og Kjenningar finna
og gløyma meg sjølv.
Vinje brukte minst syv uker med skreppe på ryggen. Det går litt raskere i vår tid. Men med den hjertelige mottagelse vi har fått langs hele ruten, kan også vi si oss rike på ferdaminner.
Vi er fremme ved reisens store mål, den permanente utstillingen av Norges riksregalier. Olavskrinet er for lengst en saga blott. Jeg føler nå at vi skal åpne en ny og helt anderledes skattekiste, et Haakonskrin. Med nasjonale klenodier etter den konge som bar dem for aller siste gang.
Kong Haakon og Dronning Maud ble kronet den 22. juni 1906, i dag for 100 år siden. Verdigheten hadde de allerede mottatt fra det folk som valgte dem. Siden har riksregaliene, i en hver forstand, vært fellesskapets eiendom. Det oppleves derfor som riktig at de nå også gjøres tilgjengelig for alle. Norges krone vil fortsatt være symbolet på en fri, selvstendig og demokratisk nasjon.
Juogat dán artihkkala Twitteris ja Facebookas:
Juogat dán artihkkala Twitteris Juogat dán artihkkala Facebookas