Stortingsmiddagen 2006: Kongens tale
Stortingspresident,
et er hyggelig å registrere at Stortingets representanter har funnet veien til Slottet også i år, til tross for at vi har skiftet adresse. Hjertelig velkomne hit til Henrik Ibsens gate alle sammen! Det at så mange har møtt frem skulle vel ellers tyde på at det står bra til med representantenes helse, og at det ikke er i denne forsamling vi vil finne forklaringen på det økte sykefraværet, - et tema som har fått aldri så lite oppmerksomhet i løpet av høsten.
Det er i år 100 år siden min bestefar, kong Haakon, for første gang inviterte Stortingets representanter til middag på Slottet. Den gangen hadde middagen en symbolsk betydning. Etter Stortingsvalget noen år før og det nylige avholdte kongevalget, hadde både gjester og vert fått folkets votum. I nært samspill med Stortinget - og på nasjonens oppfordring - hadde min bestefar tatt imot Norges trone. Middagen innbød til en feststund og en liten pust i bakken, samtidig som veien fremover var usikker og full av utfordringer.
For min bestefar stod folkets valg og kroningsseremonien i Trondheim som hendelser som ga kongegjerningen legitimitet og retning. Kong Haakon hadde ikke, som sine forfedre, fått sin trone av Guds nåde, men av Folkets ønske. Derfor var han i hele sitt virke opptatt av forholdet til Stortinget - og ønsket sammen med Stortinget å finne frem til gode samværs- og styringsformer.
Stortingsrepresentant Jon Leirfall pleide å si at ” Vess vi tok ut ailt om Trøndelag, så vart det bærre pærman igjæn tå norgeshistoria”. Vi i kongefamilien har kanskje til en viss grad bidratt til en slik oppfatning. Uttalelsen om ”skaptrønderen” og våre hyppige besøk til landsdelen sier litt om den nære tilknytningen. I sommer ble dette ytterligere understreket gjennom det storslåtte kroningsjubileet i Trondheim. Ekstra gledelig er det at riksregaliene nå har fått sin permanente og verdige plassering i byen, i ly av vår nasjonalhelligdom og Erkebispegårdens middelaldermurer.
Året 2006 har ellers stått i Henrik Ibsens tegn. Markeringen har vist seg å bli en internasjonal manifestasjon som trolig ville ha gledet verdensborgeren Ibsen. Mangfoldet og bredden i arrangementer reflekterer hans betydning og berømmelse. Få, om noen nordmenn, har nådd så vidt som ham, og fortsatt spilles hans teaterstykker på alle kontinenter i så vel tradisjonelle som moderne versjoner. Hans kritiske blikk på samfunnets støtter pirker fortsatt i det etablerte og selvtilfredse, og de nærgående psykologiske portretter innvier nåtidens menneske i det gåtefulle sjeleliv.
Et element i jubileumsåret er påminnelsen om Henrik Ibsens moralske kraft. I dag, hundre år etter hans død, står vi fortsatt overfor en del av de samme utfordringer som den gang. Korrupsjon, underslag av offentlige midler, juks i næringslivet og ulike former for vinningskriminalitet gir oppgaver nok for samfunnet.
Henrik Ibsen omtaler noe han kaller ”karakterens, sinnets og viljens adel ” som frigjørende krefter, og han utfordrer det enkelte menneske til å ta ansvar. Også som samfunn har vi ansvar for å finne gode fellesskapsløsninger. Vi opplever i dag en ny global folkevandring, hvor stadig flere krysser landegrenser i søken etter arbeid og en bedre fremtid. I denne situasjonen har vi en moralsk plikt til å ta imot dem som er kommet til Norge, på en verdig måte, og å ta tak i de utfordringer som følger av forandringene.
Møter med mennesker som har andre tradisjoner og særpreg, øker forståelsen av hva vi har felles. Ofte vil vi oppleve at ulikheter beriker. I Kongefamiliens offisielle reiseprogram har statsbesøk en spesiell plass. I høst har Dronningen og jeg nettopp vært i Irland, og i april hadde vi et vellykket besøk til Sveits. Det spanske Kongeparet og Bulgarias presidentpar har i løpet av året besøkt Norge. Og snart legger Kronprinsparet ut på en omfattende rundtur i India, en reise som kan minne mye om et statsbesøk i form og innhold.
Statsbesøk har lange tradisjoner verden over og er en viktig del av nettverksbyggingen mellom nasjoner og deres ledere. Så fort Slottet var satt i stand i 1907, inviterte derfor min bestefar, kong Haakon til sitt første statsbesøk. Den gangen var det imidlertid kjentfolk som ankom, etter som det danske kongepar inntok gjesteværelsene. Kanskje var det like greit at det ble i familien når noe så viktig skulle gjøres for første gang!
Da jeg tok over som konge i 1991, var det tid for å vurdere om denne del av kongegjerningen skulle videreføres eller endres. Svaret ble vel litt som Ole Brum:” Ja takk, begge deler”. Vi valgte å beholde den tradisjonelle form for statsbesøk, samtidig som vi fikk inn en betydelig grad av fornyelse. Sammen med UD og andre departementer har vi nå funnet en form som jeg tror både er hensiktsmessig og nyttig. Besøkene fremstår som et vindu mot verden, hvor man har mulighet til å vise frem både tradisjon og noe av den dristighet og kreativitet som preger mye av norsk kultur, næringsliv og verdiskaping.
Når Kongehusets medlemmer er på reise, er fagstatsrådene som følger med, sentrale støttespillere. Noen av dem har jo sin bakgrunn fra Stortinget, og det er tydelig at mange av dem ofte har bred erfaring fra fjerne og eksotiske reisemål. For man vet jo at også hos dere legger man vekt på internasjonal erfaring. Så vidt jeg husker, President, var det også et sentralt tema i Deres tale ved Stortingets åpning.
En av mine forgjengere, kong Magnus Berrføtt, hadde et praktisk anlagt syn på kongegjerningen. ”Konger skal man ha til ære - ikke lange liv”, sa han. Dronningen og jeg drister oss likevel til å se frem til fødselsdagsfeiring, når vi begge fyller 70 år neste år. For de fleste vil det bety pensjonsalder og et litt roligere liv. Vi antar derimot at vi verken vil bli berørt av noen pensjonsalder eller av den nye pensjonsreformen.
Etter som vi blir eldre, er det imidlertid en stor glede for oss å oppleve at nye generasjoner følger opp. Kronprinsparet gir oss en betydelig avlasting i arbeidet, og det er spennende å se hvordan de definerer egne mål og tar på seg nye, krevende oppgaver.
Stortingspresident,
Ved tidligere Stortingsmiddager var det i mange år tradisjon for at jeg avla rapport om ulike byggeprosjekter på Slottet. Det som opptar oss nå er at vi snart kan ta i bruk Bygdøy Kongsgård. I mange år var det familiens sommerhjem, og vi gleder oss til å videreføre den tradisjonen. I begynnelsen måtte bygningen også tjene som vinterbolig. Mine besteforeldre elsket å bo på Kongsgården, selv om det kunne gå på helsen løs! Huset var nemlig ikke vinterisolert, og min bestemor, Dronning Maud, satt ofte ved ovnen med pelsjakke på. En gang Fridtjof Nansen kom til middag, var antrekket innrettet etter situasjonen og omfattet livkjole og beksømstøvler! Selv om det har vært mye snakk om strømkrise i høst, kan man jo håpe at pels og beksømstøvler ikke trenger å bli et vanlig antrekk ved fremtidige gallamiddager her på Slottet.
Norge i dag preges av optimisme. Arbeidsledigheten er lav, og det er fremtidstro i mange bransjer. Samfunnets sikkerhetsnett er fortsatt i vekst, og det synes å være bred enighet om å satse på fellesoppgaver som følger livsløpet fra barnehageplass til trygdebolig. Så er det kanskje et utslag av vår velstand at en rekke norske byer og tettsteder faktisk konkurrere seg i mellom om å få arrangere olympiske leker! Noen vil kanskje hevde at denne form for lokalpatriotisme er typisk norsk!
En liten historie understreker muligens dette. Det blir fortalt at en av Norges tidligere utenriksministere hadde en ivrig diskusjon med sin indiske utenriksministerkollega i FNs Hovedforsamling. For å legge vekt på sine argumenter sa den indiske utenriksministeren at han hadde mer enn 700 millioner mennesker bak seg. Da svarte den norske ministeren med et glimt i øyet at han bare hadde 4 millioner, men til gjengjeld var alle sammen nordmenn!
Det har blitt sagt at ”faren ved å ha det så bra, er at man til slutt tror at man fortjener det”. Kombinasjonen av selvtilfredshet og syting er ikke spesielt sjarmerende. En karikaturtegner i en av våre aviser hadde for en tid tilbake en treffende tegning om temaet. Vi ser en svært overvektig nordmann som uttrykker seg omtrent slik: ”Nå er jeg så mett at jeg begynner å bli kraftig irritert!”
Vi må ikke glemme at velstand og lykke ikke når frem til alle, og at det kan gjøre ekstra vondt å være den som ikke får være med på festen. Dette gjelder både i vårt forhold til den fattige del av verden og til dem i vårt eget land som faller utenfor. Midt i vår overflod trenger vi engasjerte samfunnsborgere som tar ansvar for mer enn bare seg selv og sitt eget.
Kanskje kan det være nyttig å minnes Henrik Ibsens ord: ” Vet du hva vi er, vi som regnes for samfunnets støtter? Vi er samfunnets tjenere, verken mer eller mindre”.
La meg få ønske Stortingets president og hver enkelt representant lykke til i den viktige gjerning som ligger foran dere, til gagn for land og folk!
Jeg utbringer Stortingets og fedrelandets skål!
Juogat dán artihkkala Twitteris ja Facebookas:
Juogat dán artihkkala Twitteris Juogat dán artihkkala Facebookas