Stortingsmiddagen 1999: Kongens tale

Stortingspresident,

Forrige gang Dronningen og jeg dekket bord for Stortinget, på Akershus Slott i november 1997, sa jeg at intet ville glede meg mer ennå kunne motta nettopp landets folkevalgte til første middag etter gjenåpningen av Slottet. Ordvalget var kanskje noe sterkt. Det er mangt en kan ønske seg. Men jeg kan forsikre dere om at det er en spesiell glede å kunne ønske dere alle hjertelig velkommen til Slottet i aften, til det første måltid her i Store spisesal på over tre år. 1998 ble året da vi ikke fikk arrangert noen middag for Stortingsrepresentantene. Det skal vi gjøre godt igjen ved å avholde to i år. Dermed skulle vi forhåpentligvis være i rute.

I samvær med landets folkevalgte får jeg av og til en følelse av at vi er i samme båt. I alle fall synes boligspørsmål og skyting av vilt også å være hete temaer for enkelte politikere. Og mens dere strir med veterinæravtaler, har vi en hesteavtale som har fått oppmerksomhet.

Det vil vel knapt overraske noen at 1998 opplevdes noe urolig for Kongefamilien. Ikke minst ble støynivået rundt oppussingen av Slottet merkbart. Vi er derfor glade for beslutningen om å utsette det videre arbeid, i påvente av bedre oversikt både over budsjett og gjenstående oppgaver.

En stor del av oppussingen er nå likevel sluttført. Vi gleder oss over at Stortingets Familie-, kultur- og administrasjonskomité allerede har vært på befaring og skulle gjeme tatt dere alle med på en tur. Vi regner imidlertid med at representantene ikke er kledd for en slik omvisning i aften, i tillegg til at maten og samværet ved bordet kanskje er vel så viktig ved denne anledningen. La meg likevel trekke frem noe som er nytt siden sist dere satt ved dette bordet. Belysningen her i Store spisesal er gjenbruk av den armatur som ble innført rundt århundreskiftet, - da de opprinnelige lysekroner ble erstattet med elektrisitet.

Kroner og prismeranker har vært lagret på loftet. Etter nesten 100 år i nedpakket mørke synes vi det er gledelig og fint å kunne gjenskape en belysning som var karakteristisk for det forrige århundreskiftet. I følge dem som forstår seg på slikt, er belysningen nå tilpasset den øvrige utsmyknings luftige karakter. Rommets særpreg har også gitt idé til et nytt servise som vi har fått laget. Dette er resultatet av gaver vi mottok til våre 60-årsdager. Deler av dette serviset blir brukt i aften, for første gang.

Selv om arbeidene på Slottet har fått en del negativ fokusering, har det også vanket mye støtte og oppmuntring underveis. I ettertid er det sikkert mulig å se at noe kunne vært gjort annerledes, men når det hele en gang er avsluttet er det imidlertid å håpe at resultatet vil kunne gi grunn til stolthet og være til glede for mange.

Jeg har latt meg fortelle at det i disse dager er 50 år siden Stortinget innførte ordningen med spørretime. Den gang var det visstnok en representant som stemte imot ordningen. Han var likevel den første som leverte inn sitt spørsmål. Det lød nærmest som et Wergelandsk ekko:

"Hvi skrider menneskeheten så langsomt fremover?" Det hører med til historien at spørsmålet ble trukket før det ble fremført.

Noen vil vel kanskje hevde at temaene som tas opp i spørretimen fortsatt kan være noe uklare og uaktuelle. Men spørsmålet fra den gang ville knapt være relevant i dag. For egen del oppleves det i alle fall som om det meste går fort i dagens samfunn. På Slottet er det data­teknologien som står for de mest synlige fremskrittene. Jeg må bare medgi at jeg fortsatt strever litt med å føle meg hjemme i dataverdenen. Jeg forstår at også Stortinget er innhentet av den nye tilværelsen med IT og E-post, og at normalutrustningen for enhver representant er bærbar PC. Fra informert hold har jeg imidlertid hørt at bruk av data også har sine begrensninger på Stortinget, i alle fall når mange nok rentebevisste borgere bruker elektronisk post samtidig og sprenger alle linjer.

Stortingspresidenten sa i sin tale ved åpningen av inneværende Storting at representantene går til sin ansvarsfulle gjeming i en tid preget av uro og uforutsigbarhet så vel internasjonalt som i den hjemlige økonomiske politikk. Jeg har en bestemt oppfatning av at dere fortsatt har mange og store utfordringer i så måte. Jeg vil likevel berømme Stortinget for at man klarer å fatte beslutninger og komme frem til løsninger på tross av den kompliserte sammensetning av det nåværende Storting. Kanskje kan det være nyttig å minnes et sitat fra Albert Schweitzer:

"Den som har tenkt å gjøre noe godt, må ikke vente at folk skal rulle stein ut av veien for ham, men må ta sin skjebne med ro selv om de ruller noen flere inn på veien til ham."

- Steinflyttere har eksistert til alle tider.

Internasjonalt står Norge overfor store og viktige utfordringer. Ikke minst gjennom formannskapet i OSSE har Norge fått en sentral rolle i europeisk sikkerhetspolitikk og derigjennom en enestående mulighet til å påvirke utviklingen i vår del av verden. Ved å bidra til å forhindre etniske konflikter, hjelpe til med gjenoppbygging og å fremme samarbeid som styrker sikkerheten og motvirker nye skillelinjer, har OSSE en viktig rolle å spille. Det er spesielt det langsiktige arbeidet for å etablere levedyktige demokratiske samfunn og å skape respekt for menneskerettighetene som gir OSSE en markert profil. Dette er i tråd med norske tradisjoner og har alltid stått sentralt i norsk politikk.

Å lede OSSE krever utvilsomt store ressurser. Det er nok å nevne konfliktene på Balkan, hvor gamle etniske og sosiale motsetninger synes å være uoverstigelige. Det er derfor et komplisert arbeid hvor det er nødvendig å ha realistiske forventninger til hva som kan oppnås på kort sikt. Tidligere erfaringer viser imidlertid at det nytter å gjøre noe.

Sammenlignet med konfliktområdene i for eksempel Øst-Europa lever vi i en uvirkelig privilegert verden her i vårt fredelige hjørne. Jeg tror ikke vi ofte nok kan minne hverandre om det. Likevel skakes vår hverdag av store og små uroligheter.

Hvert enkelt menneske har behov for stabilitet og trygghet i det daglige. Vi vet at mange ikke opplever det slik. For noen er hver dag en kamp mot angst og motløshet. Det gleder meg at Stortinget har vedtatt en opptrappingsplan for psykisk helse i de kommende år. Et viktig arbeid er allerede gjort, men det gjenstår også mye. Ikke minst er det viktig med en åpenhet omkring temaet og en bevisstgjøring om at en har å gjøre med sykdom på linje med andre sykdommer.

Et forhold som bekymrer meg er de stadig skremmende tallene over ulykker i trafikken. Det går knapt en dag uten at vi hører om liv som har gått tapt på veiene, og mange av disse er unge mennesker. Hvert år blir om lag hver femte norske familie på en eller annen måte berørt av en trafikkulykke. I andre sammenhenger snakkes det ofte om lovbrudd. Også innenfor veitrafikken tror jeg det er på tide at vi nå begynner å snakke om den økende uaktsomheten som stadig rammer uskyldige. Det er derfor med tilfredshet jeg registrerer myndighetenes vilje til å bekjempe denne utviklingen. Jeg tror det er viktig at vi får en egen nasjonal handlingsplan for trafikksikkerhet, slik det nå legges opp til. Siden trafikkulykkene angår så mange av oss, er jeg spesielt glad for at det legges opp til en prosess med bred deltakelse fra så vel det offentlige som fra private organisasjoner. Det vi trenger er en felles dugnadsinnsats for å skape nye holdninger. Færre trafikkulykker er ikke bare et spørsmål om hva myndighetene gjør. En reduksjon av antall trafikkulykker er i stor grad et spørsmål om hvorledes hver enkelt av oss oppfører seg og samarbeider i trafikken. Som trafikanter må vi påta oss et større samfunnsansvar både for vår egen og andres sikkerhet.

Vi lever i et samfunn hvor stadig færre finner det bryet verdt å engasjere seg i politisk arbeid eller opprettholde medlemskap i en organisasjon eller et parti. Dette er et forhold som på sikt vil få svært negative følger, og som jeg er sikker på at mange politikere ser på med bekymring. Ikke minst er det et merkbart problem på lokalnivå, hvor politiske verv ikke gir så stor prestisje og avkastning. Desto viktigere er det å mane til innsats for vårt felles beste.

I år feirer vår største fagforening, LO, 100 år. Også arbeidslivets organisasjoner er avhengig av medlemsskap og solidaritet. Tradisjonelt har det vært stabile forhold i norsk arbeidsliv, med gode samarbeidsrutiner og gjensidig interesse for å finne frem til løsninger. Det er mitt håp at det fortsatt må være et ideal å ta ansvar for noe mer enn seg selv og sitt eget, og at rollen som samfunnsborger ikke er noe en etter evne skal forsøke å unndra seg. I ordets egentlige betydning er det det politikk dreier seg om: å være en ansvarlig samfunnsborger. I den forstand kan vi vel sies å være politikere noen hver av oss. Likevel hviler det nok en ekstra bør på dere som landets folkevalgte.

La meg herved få ønske Stortingets president og hver enkelt av representantene lykke til med alt arbeid som utføres til beste for land og folk.

Jeg vil tro at våre dager, både på Stortinget og Slottet, fylles med møtevirksomhet og tanker rundt aktuelle problemstillinger som det ikke er så enkelt å få ut av hodet. Vi har lett for å ta med "jobben" hjem, og kanskje dukker den sogar opp i søvnløse nattetimer. Slik bør det ikke være. La oss i hvert fall i kveld legge bort debatten og vie oss til bordets og fellesskapets gleder. Karen Blixen sier i forbindelse med et for tiden aktuelt gjestebud:

"Gæsteme blev lettere og lettere tilmode, jo mere de spiste og drak. De behøvede ikke længer at blive mindet om deres Løfte."

Jeg kan vel ikke nå pålegge dere å gå bort fra deres løfter, men kanskje også vi for en stund kan bli noe "lettere tilmode".

Jeg utbringer Stortingets og fedrelandets skål!