Kristenretten på Moster 1000 år

Stortingspresident
Statsminister
Sametingspresident
Kjære alle sammen

Dear guests from abroad, my apologies for speaking in Norwegian today, but I have been told that there will be a translation available for you in the not to distant future. Hopefully something to look forward to.

Hva kan vi vite?
Hva vet vi egentlig om det som skjedde her på Moster for tusen år siden? Vi kan se for oss den unge Olav Haraldsson – senere Den Hellige, enda ikke fylt 30 år – men en erfaren kriger – seile inn her til vakre Mosterhavn med hirdmennene sine. Vi kan se for oss at han går i land og møter sin nære rådgiver biskop Grimkjell, som antakelig var litt eldre enn det han var.

Vi kan anta at Olav, som hadde latt seg døpe i Frankrike i 1014, kom til møtet som han selv hadde kalt sammen til her på Moster – med lidenskap og ambisjon. Ambisjonen – både på nasjonens og egne vegne – var at Norge skulle bli et kristent land. Et land der kongemakt og kirkemakt skulle utfylle hverandre. Der kongens tro skulle bli nordmenns tro. Med Kongen selv som verdiforankring for folket sitt. I dette lå muligens også en personlig ambisjon om økt makt og legitimitet som landets overhode – både hjemme og ute i verden.

Vi kan se for oss så mye. Likevel må vi erkjenne at det er veldig lite vi vet med sikkerhet om hva som egentlig skjedde her for tusen år siden. Men vi trenger fortellinger. Vi trenger fortellinger som hjelper oss til å forstå oss selv. Fortellinger som kan sette sammen bitene til et helt bilde av hvem vi er, – hva som har formet oss. Fortellingen om innføringen av kristenretten på Moster i 1024 er nettopp en sånn kjernefortelling – bygget på noen få historiske holdepunkter. Fortellingen er én brikke i en stor og langsom utvikling som la grunnlaget for det Norge vi kjenner og er glad i i dag.

Et land bygget på et humanistisk og kristent menneskesyn. Der menneskerettigheter, velferd og demokratisk styresett ligger til grunn.

Denne fortellingen er viktig å feire.
For hvem ville vi ha vært uten alt dette?

Det er vanskelig for oss i dag å forstå fullt ut hvor stor betydning innføring av kristendommen hadde for landet vårt. Hvilken enorm endring av verdensbildet, av samfunnsstrukturer og av tankesett dette egentlig innebar.

I norrøn tid levde vi i et ættesamfunn der enkeltmennesket hadde liten verdi. Makt, posisjon og styrke ga rettigheter. Slekten man tilhørte utløste den enkeltes plikter og privilegier. Inn i dette ættesamfunnet kom det så gradvis noe revolusjonerende nytt: Et budskap om at det fantes én Gud. Og at vi alle var skapt i hans bilde.

Det gjorde oss til del av det samme felleskapet. Et felleskap der vi har plikt til å ta vare på hverandre som likeverdige mennesker.
En helt ny idé om fellesskapet blir født. Men også om enkeltmenneskets verdi, løsrevet fra ætten, i kraft av oss selv.

Store samfunnsomveltninger skjer aldri over natten. De tar tid. Lang tid. I dette tilfellet flere hundre år. Først med Magnus Lagabøtes landslov av 1274, som vi også feirer 750-årsjubileet for i år, blir kristenretten del av et nasjonalt lovverk som gjelder for hele Norge.

Vi feirer altså en fortelling – bygget på noen få, men sterke holdepunkter. De er til gjengjeld så kraftfulle at de binder oss sammen som land og som folk. Så sterke at vi samles rundt dem for å skape fortellingen om oss selv. Så sterke at vi har reist fra ulike deler av landet for å være sammen her i dag – tusen år senere.

Arven vi bygger på står seg godt i møte med nye nordmenn fra andre deler av verden, som bidrar til å skape nye bilder av Norge – med et større mangfold, religiøst og kulturelt.

Står vi støtt i vårt eget, blir vi tryggere i møte med en kompleks verden.

I dag feirer vi at for tusen år siden ble grunnsteinen lagt for det felleskapsbaserte samfunnet vårt. Dette samfunnet har vi bygd videre på sammen gjennom generasjoner fram til i dag. Og vi fortsetter å bygge, å bevare, å beskytte – for de som kommer etter oss. På den måten former vi også framtiden – ved å feire fortiden.

Gratulerer med jubileet!