Åpningen av Henie Onstad Kunstsenters utstilling om Atlanterhavet

En hval på en strand, omgitt av masse mennesker.
En havarert skute med et ødelagt seil under en mørk himmel.
En mann som sitter på en stein og ser lengtende ut over havet.

Kjære alle sammen

Dette er tre motiver fra utstillingen her på Henie Onstad kunstsenter – fra henholdsvis 1600-, 1800- og 2000-tallet – som beskriver litt av alt det Atlanterhavet er for oss i dag, og for mennesker som har levd før oss:

Havet gir, og havet tar. Det vekker en lengsel i oss. Kanskje savn av kjære mennesker. Tre av 140 motiver som til sammen utgjør en bred fortelling om den nordre delen av Atlanterhavet gjennom 700 år. Gjennom kunstneriske uttrykk fortelles en historie om havet som har formet oss her nord – både gjennom kunst, mytologi og vitenskap.

Det går en blå tråd gjennom Norges historie. Havet har gitt oss arbeid og mat på bordet, og det har alltid vært vår forbindelse til verden rundt oss. Og kanskje også til håpet vårt og drømmene våre.

Forrige uke var jeg på offisielt besøk til vestkysten av USA. Besøket til Nordisk museum i Seattle var en sterk påminnelse om den veldige farlige ferden og hvor modige man måtte være for å ta den. Hundretusener av nordmenn la ut på den ferden for nærmere 200 år siden, over Atlanterhavet. I håp om et bedre liv brøt de opp fra alt det kjente og la ut på en flere uker lang reise over dette voldsomme havet. Atlanterhavet har båret mye håp, forventing og eventyrlyst i bølgene – men også havari, tap og sorg.

De eldste kunstneriske uttrykkene i utstillingen bærer preg av et romantisk forhold til havet – og det er et forhold til havet som jeg kan kjenne meg igjen i.

De moderne uttrykkene fra 2000-tallet tar i tillegg opp i seg problematiske sider – som havets helse. For vi vet alle sammen: I dag er ikke havet friskt, og livet i havet trues stadig av forurensing, overfiske, forsøpling og utslipp. Sårbarheten knyttet til de polare områdene, med en issmelting som går fort, gjør framtiden usikker for alle som lever i kystområdene rundt det nordlige Atlanterhavet.

Gjennom denne utstillingen håper jeg mange av oss får øynene opp for nye sammenhenger – og økt kunnskap om havet som har formet oss gjennom årtusener. Det nordre Atlanterhavet er tett knyttet til norsk tradisjon, kultur og økonomi. Det forbinder oss med andre kontinent, og med mennesker som har levd før oss. Forhåpentligvis vil utstillingen vekke en ny bevissthet i oss om å ta godt vare på dette enorme, levende området.

Med dette erklærer jeg utstillingen «Atlanterhavet – Myter, kunst, vitenskap» for åpnet.