Unveiling of Maman in the Palace Park

Så står hun her – endelig!

Kjære alle sammen

På sine tynne, men sterke ben har Louise Bourgeois’ Maman kravlet og spunnet seg gjennom verden – fra New York i vest til Tokyo i øst, fra Bilbao i syd og hit til våryre Slottsparken i Oslo, omgitt av levende artsfrender.

Kronprinsessen og jeg er ikke så rent lite stolte over å kunne presentere dette storslåtte og verdenskjente verket for dere her i dag – til glede for besøkende i parken gjennom de kommende sommermånedene.

Veien fra Kronprinsessen fikk idéen – til dagens virkeliggjøring og åpning – har vært fylt av spennende utfordringer, pågangsmot, kreativitet og gode hjelpere på mange plan. Spesielt vil jeg takke kunstnerens egen stiftelse, Easton Foundation, og deres representant i Norge, Peder Lund.

Jeg vil også løfte frem det gode samarbeidet med våre venner ved Nasjonalmuseet, som åpner en imponerende mønstring av Louise Bourgeois’ kunst 6. mai. Samlet sett vil altså denne bemerkelsesverdige kunstneren sette sitt preg på byen gjennom hele sommeren, både i Nasjonalmuseets vakre utstillingssaler og her i parken!

Og nå står hun her altså – med sine enorme dimensjoner: 9 x 9 x 10 meter – og minner oss om livets egen kraftfulle skjørhet. Hun forsøker, som oss alle, å finne balansen. Hun handler, beskytter og evner å ta vare på det vakre – selv i skremmende og kanskje truende situasjoner. Hun rommer livets kontraster og paradokser.

Mor – mamma – maman – er et av de mest komplekse psykologiske motivene i våre liv, og dermed også et yndet, ja utømmelig tema for kunsten gjennom alle tider. Det handler om hva vi kommer fra, om det som har formet oss – og om hva vi gir videre til våre egne barn og dem som kommer etter oss. Hva de 20 marmoreggene i posen representerer, er et spørsmål som er opp til den enkelte å besvare.

Mange synes nok dette verket er litt uhyggelig. Det kan jeg godt forstå. Maman er kontrastfylt. Hun både fanger og beskytter – og viser at omsorg kan ha mange slags uttrykk. Maman kan betraktes som en katedral med rom for frihet og høye tanker. Men samtidig: Forsøker hun kanskje like meget å kneble tanken, å begrense livsutfoldelsen? Som vi alle vet, lar ikke livet seg fange. Det lar seg ikke holde fast i enkle definisjoner. Kanskje Maman kan hjelpe oss til å forene kontrastene i våre egne liv?

Gjennom årene har jeg vært heldig og fått oppleve Louise Bourgeois på store utstillinger både i Paris og på Tate Modern i London. Spenningen var derfor stor da jeg i 2011 fikk æren av å åpne minnestedet over heksebrenningen i Finnmark, skapt av Louise Bourgeois og den sveitsiske arkitekten Peter Zumthor i felleskap. Minnesmerket, som står i Vardø, er laget til minne om 91 menneskeskjebner. 91 mennesker som ble brent som heks på 1600-tallet, hovedsakelig kvinner.

Kunstverket åpner på en helt særegen måte for innlevelse i hva disse menneskene må ha gjennomgått. Det gjorde dypt inntrykk på meg. Det var konfronterende. Det gjorde vondt. Det minnet meg om hvor meget kvinner gjennom tidene har lidd for det de har sett, gjort, sagt og forstått. Man skal helst ikke stikke seg frem.

Vi vet at kvinner over hele verden dessverre opplever dette den dag i dag. Jeg vil anbefale alle å utsette seg for dette kunstverket en gang! Selv arbeidet Louise Bourgeois i det stille, som hun selv sa, i 40 år – og opplevde det som en velsignelse å ha arbeidsro, uten kunstverdenens kritiske blikk på seg. Når hun så først for alvor ble offentlig kjent, var det som noe nytt ble presentert; noe vi aldri før hadde sett. Og hun har fortsatt å berike våre liv, våre byrom, vårt forhold til oss selv og menneskene rundt oss – også etter sin død i 2010.

Det er nå en stor glede for meg å erklære denne ett-verks parkutstillingen for åpnet! Jeg håper mange vil finne veien hit og utforske Maman på sin egen måte.

Nå vil Marinemusikken spille Våren av Grieg før professor og forfatter Anne Sverdrup-Thygeson holder en tale i anledning åpningen.

Tusen takk!