Tale til foregangskvinner

Kjære foregangskvinner
Kjære alle sammen

Jeg blir rørt og ydmyk, imponert og stolt når jeg skuer ut over denne forsamlingen –som har vist pågangsmot og besluttsomhet, utholdenhet og vilje til å berike vårt samfunn, det store norske fellesskapet – på hver deres kloke måte.

Dere har funnet og vunnet deres spesielle plass som gode foregangskvinner. Sammen har dere gjort en forskjell for å skape et bedre samfunn for oss alle.

Vi har forsøkt å samle dere fra ulike yrkesgrupper og ulike aldre.  Sikkert kunne vi ha fylt dette rommet mange, mange ganger med kvinner som er og har vært foregangskvinner, men nå er dere her!

Velkommen hit til Slottet – og Gratulerer med dagen!

Like utenfor her i Lille Festsal – i Slottsparken – står Camilla Collett «i storm», som statuen av Gustav Vigeland så talende heter. I storm og stille står hun der — lett fremoverbøyd, mens hun huker seg mot vinden og drar sjalet tettere omkring seg. Gjerdet rundt henne er dannet av vidjekvister i jern – som for å understreke hennes trassige styrke og smidighet. Camilla Collett var en pioner og en foregangskvinne for sin tid. Statuen ble bestilt av Norsk Kvinnesaksforening, og reist i forbindelse med 100-årsdagen for Colletts fødsel, i 1913. Hvert år legges det ned blomster til hennes minne, og sikkert har noen av dere som sitter her i dag, har talt der. Selv la jeg ned blomster i 2013, da vi markerte at det var 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge. I år er det altså 210 år siden hun ble født – den store forfatteren og likestillingsforkjemperen. 

Jeg er sikker på at Camilla Collett har inspirert mange av dere – og kan hende har også dere måttet dra sjalet tettere omkring dere når de personlige eller de offentlige stormene stod på som verst.

Som Camilla Collett er også dere forbilder.
Dere betyr meget for andre kvinner og for kvinners muligheter.
Dere har utvidet andre kvinners rom – og dermed også våre felles rom.
Gjennom deres liv og virke har dere bidratt positivt til samfunnsutviklingen, og til å skape et bedre liv for alle som bor i dette landet.
For det faller lett å sitere Camilla Collett, som i Paris i 1884 skrev at «Kvindesaken er en Mendeskehedens Sag».

Når noen går foran og viser vei, faller det lettere for andre å følge etter.
Mange av oss vet at noen av veiene var, og er, brolagt med frustrasjon, utålmodighet og en følelse av urettferdighet.
Jeg snakker av egen erfaring. Det er høyt under taket på Slottet. Likevel fantes det også her et usynlig glasstak da jeg kom hit i 1968 og møtte et system som mest bestod av menn, og som var skapt for og av menn.
Heldigvis er det fortsatt høyt under taket, men har glasstaket helt forsvunnet?

Noen kvinner er mer utålmodige enn andre. Når det ikke skjer noe, tar man skjeen i egen hånd. Og slik skapes nye rom og nye veier.

Det er i disse dager også om lag 50 år siden de første innvandrerkvinnene fra Pakistan kom til Norge, og da passer det ekstra godt å markere hva også kvinner med en annen bakgrunn har betydd for fellesskapet.

Jeg har hatt stort utbytte av å lese bøker som forteller om de første innvandrerkvinnenes utfordrende og harde hverdag. Fortellingene er fylt av både sorg og håp. Det står stor respekt av alle de kvinnene som ofret så meget for at deres barn skulle få en solid utdannelse og bli en del av det norske samfunnet.

Norge har i løpet av disse 50 årene blitt et mer mangfoldig og inkluderende samfunn. Denne dagen er en god anledning for også å markere dette.

Samtidig er jo ikke dette regelen i alle deler av verden. For hver dag ser vi urett og vold begått mot kvinner – simpelthen fordi de er kvinner.

Og hver dag ser vi samtidig svært modige kvinner over hele verden som kjemper – ikke bare for rettigheter og frihet, men også for sine liv.

De tre små ordene «kvinne-liv-frihet» illustrerer én slik modig kamp – i Iran. En annen kamp skjer i Afghanistan, hvor jenter over 12 år ikke lenger får gå på skole. Kvinnene i Iran og Afghanistan trenger vår oppmerksomhet og støtte.

Det finnes selvsagt flere liknende kamper. Og så finnes det dessverre mange tause fortellinger om kvinner som lider i det stille – som vi aldri får høre om.

Uansett er jeg er glad for at så mange – kvinner og menn – rundt om i hele verden engasjerer seg i solidaritet.

For som vi vet; ikke alle lykkes, men dør i sin rettferdige strid.
Det gjør denne dagen – kanskje dessverre – helt nødvendig.

Så hvem er her i dag? Flere av dere har jeg møtt – opptil flere ganger. Noen er født i Norge, andre har flyttet hit. Noen kjenner vi igjen, andre har virket mer i det stille. Dere kommer fra politikk og forvaltning, fra kultur og næringslivet. Fra organisasjonslivet, media og idrett. Noen av dere gikk egne veier allerede etter andre verdenskrig, mens andre skaper nye rom i sitt virke i dag. Vi er alle ulike – samtidig har vi noe til felles.

For det er mange måter å være kvinne på – slik det er mange måter å være mann, og menneske på. Den store franske filosofen Simone de Beauvoir skrev i hennes mest kjent verk, Det annet kjønn: «Man fødes ikke som kvinne, man blir det».

Om akkurat det sitatet finnes det mange ulike synspunkter.

Selv tenker jeg at det å være kvinne i Norge i dag, er annerledes og bedre enn det var for 50 år siden. Vi har fått et samfunn der det i enda større grad enn før er plass til både kvinner og menn, og til å være mann og kvinne slik man selv ønsker.
Og dere – dere som sitter her i dag, har i stor grad medvirket til dette.
For dette er vi dere alle svært takknemlige.

Jeg gleder meg til å tilbringe ettermiddagen i et så spennende selskap, og jeg håper vi skal få en fin stund sammen. Vi skal få høre fra noen av dere her oppe fra scenen, vi skal spise lunsj, og vi skal snakke sammen. Vi har prøvd å skape interessante sammensetninger rundt bordene, som jeg håper vil spore til gode samtaler og deling av historier. Og mot slutten kan jeg love dere en unik kunstnerisk overraskelse som i hvert fall jeg gleder meg stort til.

Men før jeg gir ordet til første kvinne på scenen, Hege Duckert, forfatteren bak Norsk kvinnehistorie på 200 sider, vil jeg atter ønske dere hjertelig velkommen hit til oss, og igjen: Gratulerer med dagen!