Fylkestur til Møre og Romsdal: Tale i Fjord

Statsforvalter 
Ordfører
Kjære alle sammen!

Å seile inn Storfjorden, slik Kongen og jeg gjorde i dag, gjør alltid et stort og bevegende inntrykk. Det føles "inni her". For dette er Sunnmøre på sitt mest eventyrlige – hvor de stupbratte fjellene borer seg ned i fjordbunnen og fossene kaster seg utfor de frodige liene.

Kan hende Olav den hellige også ble grepet av dette synet i 1028, selv om han nok sannsynligvis var opptatt av andre saker – som å komme seg i sikkerhet for kong Knut og Håkon jarl, eller å bakse med sjøormen fra dypet – som han kastet så hardt at den satte merker i Syltefjellet.

Denne delen av landet vårt – her i verdensarvkommunen Fjord, er noe av det vakreste og mest dramatiske vi har – og Kongen og jeg er takknemlige og glade for å kunne være her. Årets fylkestur til Møre og Romsdal er vår første siden pandemien rammet oss for to år siden. Takk til alle involverte for den flotte velkomsten vi har fått! Takk til alle dere unge som har opptrådt. Dere imponerer!

Selv vender jeg igjen og igjen tilbake til dette landskapet – til fjorden, fjellene og gårdene som klamrer seg fast – høyt der oppe. Mine opplevelser gjennom over 40 år har satt sine gode spor. En av mine aller første turer gikk fra Billingen via Kaldhusseter, Herdalsseter og over Holegga til Geiranger. Dette var i 1980 – for 42 år siden – og den gangen var det ingen sti opp mot hullet i egga. Vi måtte finne vår egen vei, og vi måtte klatre det siste stykket gjennom selve hullet. Det var spektakulært og farefullt, men vi hadde stramme lisser, finlandshetter og hansker – vel utstyrt av gode venner i Ålesund Turlag! Turen ble gjentatt 10 år senere, men da var det kommet en merket sti nedenfor hullet. Vandringen var fremdeles flott og spektakulær, vi merket oss de spesielle olivinsteinene – og Vesteråsdalen var like uendelig lang som 10 år tidligere!

Sunnmøringer er et handlekraftig folkeferd. Noen av dem jeg er mest imponert over, er bøndene på de veiløse fjellgårdene høyt over fjorden. Tenk for eksempel på Eugen og Karn Vågseter og deres 8 barn, som flyttet til Skrenakken i 1933. Da de kom dit, var husene så trekkfulle at snøen kunne legge seg på sengeklærne. Stein for stein bygget de opp den fantastiske fjellgården – med løypestreng og 84 svinger ned til sjøen. I dag er Skrenakken en velholdt gård, som eies av Eugens barnebarn.

Hadde ikke noen passet på fjellgården, hadde kanskje ikke jeg opplevd det jeg gjorde – på nettopp Skrenakken: Vi skulle fra havflaten og rett opp, og vi fulgte de 84 svingene under løypestrengen i meget raskt tempo. Vel oppe på kanten begynner vi å gå mot husene, og imot oss kommer en blid dame i gummistøvler på vei til løypestrengen. Idet vi passerer hverandre, sier hun: «Deg har vi ventet på! Kaffen står klar!». Det ble et lystig og hyggelig møte med flere generasjoner på Skrenakken – med kaffe og noget attåt.

Som alltid her i omegnen møter man bare rause og hyggelige mennesker. 

Vår felles historie forteller oss mye om hvem vi er i dag. Sunnmøringen ser muligheter der andre ser hindringer. Kongen og jeg er imponert over næringslivet i kommunen deres – fra en blomstrende turisme, innovative nysatsinger - for eksempel fiskeoppdrett, eller et verdenskjent hotell på stolper – og selvsagt landbruket her i Fjord.

For mye av næringsgrunnlaget kommer jo fra naturen – som både gir og tar. Tafjordulykken i 1934, som tok livet av 41 mennesker og gjorde store skader, har preget vår historie – og har gjort stort inntrykk på meg og mine medvandrere – og hele tiden minner denne historien oss om kreftene rundt oss. De samme kreftene som gir oss vannkraft fra Zakariasdammen, de søteste jordbær fra Valldal, eller de nydelige blomsteroasene på veien fra Kaldhusseter mot Flyene.  

…. eller inspirasjonen til Marianne Heskes store kunst. Og det var nettopp Heske jeg ønsket å møte den gangen vi skulle gå Kallskaret – opp fra Onilsavatnet og over til Herdalen. Vi hadde hørt at hun var i området, og var heldige og traff henne på veien – hun med en fotograf på slep. Hun viste oss den verdenskjente Gjerdeløa, som tidligere var blitt utstilt på kunstmuseet Centre Pompidou i Paris. Nå stod den trygt tilbake på sin grunnmur, og vi fikk hele historien bak kunstprosjektet. Det er imponerende å frakte et helt lite hus, i en kassebil, ned til verdensbyen. Da man skulle få huset på plass igjen i Tafjord, kom en av hjelperne til å uttrykke at dette var litt av en dugnad! Men det var ikke Marianne enig i; det skulle være en happening!

Sammen med Marianne og fotografen dro vi ned til Onilsavatnet, hvor hun ville vise oss den 17 tonn tunge olivin-steinen som neste dag skulle fraktes til den den store skulpturbiennalen Open'999, på øya Lido utenfor Venezia. Marianne og jeg opp på steinen, og vi ble behørig fotografert. Den store steinen ble fraktet på lastebil gjennom Europa til Italia – og befinner seg fremdeles på Piazzale del Casino på Lido, akkurat der Marianne ønsket at den skulle plasseres. Det er spennende å tenke på at vår kjente kunstner omskapte noe av det mest alminnelige som finnes, en stein – til et kunstverk. Hun tok et stykke Tafjord, et lite stykke Norge, og forvandlet natur til kultur.

Og for et par dager siden fikk jeg i en konvolutt sendende dette bildet. Og der står det "Til Dronning Sonja, Tafjord august 1999, fra Marianne". Og der står vi to på steinen. Det var et hyggelig minne å få. Takk Marianne!

En annen handlekraftig sunnmøring er legendariske Jensine Grønningssæter; jordmoren som 31. januar i 1886 tok med seg skrinet, strøk på dør og gikk over flere fjell og daler for å berge livet til den fødende kvinnen og barnet hennes i Muldal. Jensine kom seg også gjennom Kallskaret på den farefulle ferden, og det er lett å forstå at den lille kvinnen var helt utslitt da hun kom dit, nesten 1000 meter over havet. Vel fremme i Muldal ble kvinnen og barnet reddet, og Jensine ble en del av norgeshistorien.

Kanskje er pågangsmotet og innsatsen hos den enkelte sunnmøring et resultat av de gode fellesskapene? For dette slår oss jo når vi er på disse kanter av landet: Frivilligheten, alle organisasjonene, dugnadsånden. Mange av lagene er over 100 år, som også ordføreren nevnte, og det er ikke få store og små arrangement som går av stabelen, hele året rundt.

Og det hadde ikke vært mulig uten alle dere som bor og lever i Fjord kommune. Jeg håper og tror at den store frivilligheten vil fortsette med nye generasjoner! Jeg er i hvert fall sikker på at det hjelper med en ordfører som strikker ulldress til enhver ny innbygger som blir født! Det er imponerende!

De årvisse fylkesturene våre er noe av det kjæreste Kongen og jeg gjør. Vi får lov til å oppleve landet vårt i all slags vær (ikke alltid slik som nå, riktignok), og vi får muligheten til å nyte det beste vi har av lokal kultur, mat og tradisjoner. Det beste er likevel å møte alle menneskene som bor i vårt ganske land. Mennesker som er stolte av hjemstedet sitt, og som utgjør de store og små varme fellesskap i by og bygd.

Slik som dere her i Fjord kommune. Nå gleder vi oss til resten av dagen og programmet her i Valldal, og ser frem til noen fine øyeblikk sammen.

Tusen takk for meg!