Åpningen av den 31. Oslo Jazzfestival

Kjære festivaldeltakere,
Kjære jazzvenner!

I dag begynner årets gladeste uke i Oslo by!

Jazzen rommer hele livet! Den har så mye dans, lek og glede i seg! Men den har også dyp melankoli, lengsel, drama og uro. Jazz er musikksjangeren for alle livets stadier, anledninger og stemninger.

Vi vugger med Ella Fitzgerald, vi danser med Ytre Suløen, vi gråter med Louis Armstrong, vi lider med Billie Holiday, vi lengter med Nils Petter Molvær, drømmer med Ellen Andrea Wang og finner oss selv igjen med Tord Gustavsen.

Men jazzen rommer ikke bare menneskelivet. Den skaper – og formidler – verdenshistorie og samfunnsutvikling! Jazzmusikken har reist fra undergrunnen til de mest anerkjente verdensscenene. Den har gått fra svartelister og sensur til verdensberømmelse. Eller som Miles Davies har sagt: «Jazz is the big brother of Revolution. Revolution follows it around.»

I dag kan vi være stolte over at stadig flere norske jazzmusikere gjør seg bemerket internasjonalt. Jeg tror det blant annet handler om å ha sterke forbilder. For Norge har gjennom mange tiår vært en lysende stjerne på den internasjonale jazzhimmelen. Dette gir Oslo Jazzfestival en unik posisjon, med sin tyngde, historie og kompromissløse kvalitet. Dessuten har festivalen selv tatt et helt spesielt ansvar for å løfte frem unge talenter. Dette fortjener Oslo Jazzfestival en stor takk for!

En ung jazzentusiast – som viste seg å ikke ha de største talentene som utøver – vokste opp Vinderen og het Sonja Haraldsen. Jeg hadde en bror som hadde eget jazzorkester, og som selv spilte både saksofon og piano. De øvet i mitt barndomshjem, og jeg snek meg ned i pysjen, gjemte meg i trappen og lyttet! Jeg har et minne om at jeg også sang «I den lille lysegrønne prammen» i 5-årsalderen.

Selv prøvde jeg meg på piano, men øving var ikke min sterkeste side – så «karrieren» endte med melodien «Some of these days». Dessverre! – selv om lærerinnen gjorde sitt beste og foret meg med godteri under hver leksjon. Jeg tror nok ikke at det var noe stort talent som gikk tapt for jazzverdenen! Men jazzen har uansett fulgt meg videre gjennom livet, til stor glede.

Jazzen lar seg ikke fange og plassere. Det er denne festivalen et godt bilde på. Det er frihetens musikk. Det er mangfoldets musikk. Det er improvisasjonens kunstart!

Over 100 konserter fordelt på 33 ulike scener ligger foran oss i dagene som kommer. Det er bare å kaste seg forventingsfult inn i hovedstadens gladeste og mest livfulle uke!

Med dette erklærer jeg Oslo Jazzfestival 2017 for åpnet!