Jubileumsreisen: Tale i Stavanger

Fylkesmann
Ordfører
Kjære alle sammen!

Hjertelig velkommen hit til Ledaal, og til hagefest! Vi har gledet oss til å være sammen med dere her i formiddag.

Vi er på en reise som bringer tilbake mange gode minner fra signingsferden i 1991. Samtidig skapes nye – gjennom de fantastiske opplevelsene vi har underveis på denne ferden fra Tromsø til Kristiansand.

Mye har endret seg på disse årene, men mye er også likt: Familien har vokst, vi har fått herlige svigerbarn og barnebarn, Dronningen og jeg har blitt eldre – i likhet med alle andre. Men dypest sett er vi de samme menneskene som den gang, riktignok med en god del mer livs- og arbeidserfaring.

Vi er dypt takknemlige for den måten vi alltid har blitt tatt imot på, når vi har besøkt Rogaland. Rogalendinger er liketil og jordnære. Det fortelles en historie om et offisielt besøk Kong Olav hadde til Jæren på 80-tallet. På en medaljemottakelse på Slottet hadde han truffet en bonde fra Jæren, som han hadde kommet veldig godt overens med. Da de traff hverandre igjen i forbindelse med besøket, bemerket min far at bonden ikke hadde på seg fortjenestemedaljen. Hvorpå han skal ha replisert: «Nei, den tar jeg bare på meg ved festlige anledninger!»  

I talen jeg holdt her på Ledaal for 25 år siden, la jeg vekt på at det er dramatikk og spennvidde i Stavangers historie: En veksling mellom krise og vekst, fra sild og seil til hermetikk og olje. Jeg sa også at Stavangers – og hele fylkets – vekst og trivsel både har vært og er knyttet til store eksportnæringer. At fylket er avhengig av internasjonale markeder og konjunkturer – med den sårbarheten dette innebærer.

Vi alle vet at jeg kunne brukt omtrent de samme ordene i dag. Mange lever med stor usikkerhet. En usikkerhet som påvirker hele landet, men som merkes spesielt godt her i regionen. Som griper dypt inn i menneskers liv og hverdag. Vår faste deltakelse på ONS har de siste årene bidratt til å gi oss i Kongefamilien bedre innsikt i en næring i stor endring. Det som gir håp – når vi ser oss tilbake – er at Rogaland har vært gjennom store omstillinger tidligere. Hele landet står nå overfor en nødvendig omstilling. Jeg tror vi har mye å lære av Rogaland.

Når det butter, er det godt å ha noen verdier å samles om – selv om det ikke alltid er like lett å leve etter dem i praksis. Men jeg er glad for å gjenkjenne et fundament av tillit, felleskap og raushet i lokalsamfunnene vi besøker rundt i landet, både i gode og mindre gode tider. Det er dette vi må fortsette å bygge samfunnet vårt på for at vi skal klare å dele både byrder og goder, så vi alle kan leve godt sammen i Norge.

I landet vårt har vi til alle tider levd av havet. Når vi i dag er samlet her på Ledaal, som var familien Kiellands hjem på 1800-tallet, er det nesten umulig å komme utenom Alexander Kiellands roman Garman og Worse. Selv om forfatteren aldri bodde her selv, har jeg som avslutning lyst til å sitere fra innledningen, der Kielland beskriver havet, vår felles kilde til mat og næring, sysselsetting og inntekt – og for min egen del: Idrett og rekreasjon:

"Intet er så rommelig som Havet, intet så tålmodig. På sin brede rygg bærer det lik en godslig elefant de små puslinger, som bebor jorden. (…) Og mens puslingerne stirrer utover, synger havet sine gamle sanger. Mange forstår det slett ikke; men aldri forstår to det på samme måte. For havet har et særskilt ord til hver især, som stiller seg ansikt til ansikt med det."

Jeg håper alle får en hyggelig formiddagsstund sammen med oss her i dag!

Igjen hjertelig velkommen!