Smakebiter - Åpningstale

Kulturminister,
ordfører,
alle gode venner av vårt lille sommerslott

Hjertelig velkommen!

Åpning av Oscarshall bærer bud om at milde sommerdager er i sikte. Her på Bygdø følger naturen sitt eget kretsløp, og akkurat nå kurrer og summer det i busker og trær. Naturen fødes på ny; vårt lille eventyrslott våkner av vinterdvalen og ruster seg til å ta imot besøkende i tiden fremover.

Byggverket er et kunstartenes fellesprosjekt fra 150 år tilbake – der arkitektur, kunst og interiør møtes i et helhetlig uttrykk. Ikke minst fargeprakten og glassarbeidene forteller historien om hva man syntes var vakkert på midten av 1800-tallet. For datidens publikum kan nok slottet ha fortont seg både moderne og aktuelt.

Også i dag møter vi kunstnere som formgir samtidens uttrykk – gjennom sitt blikk, sin kunnskap og valg av medium.

Glasset er et vanskelig medium! Jeg vet det – for jeg har selv prøvet, og vet av smertelig erfaring hvor lite som skal til før alt går i tusen biter. Man kan godt forstå at glassblåseren kan miste motet – men i sin iver etter å oppnå et spennende og godt resultat forsøker han eller hun på ny og på ny.

For glasset fortryller!

Kanskje er det fordi glasset rommer et iboende paradoks? Det er både skjørt, hardt og gjennomsiktig på én gang. Eller handler det om opplevelsen av temmet natur? Før glasset blir til glass i sin skapelsesprosess, er det en flytende, glohet masse som bare glassblåseren kan temme ved hjelp av kløkt, erfaring og kompetanse. Bevegelsen stopper opp og utgjør en motvekt til intensiteten i skapelsesprosessen. Det ferdige verket rommer helt andre egenskaper enn det formløse, glødende og trassige utgangspunktet.

For når det lykkes, står jo glasset der som et helt selvstendig kunstobjekt – uanfektet på egne, skjøre ben. Og det møter oss med krav til respekt for sin egenart: Handle with care! Bruk meg, nyt meg, men knus meg ikke!   

Hvert glass har sin individuelle personlighet, skapt av formgiverens visjon og begavelse, og av glassblåserens ambisjon og kyndighet.

Noen ganger er veien ekstra kort fra ide til gjennomføring, der glasskunstneren gjør alt selv. 

Ulla-Mari Brantenberg er en glassets altmuligkvinne. Hun er tryllekunstner og i en klasse for seg i norsk glasskunst. Hun både blåser og former, designer hele verket.

Jeg er så heldig å ha hatt henne som læremester i faget. Sammen har vi produsert en serie glass som faktisk er i bruk!

Og jeg kan forsikre dere om at det å utbringe en skål blir ekstra festlig når det skjer med glass man selv har vært med på å skape.

Ulla-Mari tok også initiativet til å starte Norges første studioglasshytte på Frysja i 1978. Ulla-Mari satte også titler på sine verk, noe som var helt nytt i faget!

Ulla-Mari er også den som har vært vår faglige støttespiller i å kuratere denne utstillingen, som består av det vi kaller smakebiter fra min samling av glass.    
Stor takk til deg Ulla-Mari!                               

Smakebiter handler om et lite utvalg – men det er mer enn som så. Smakebiter innbyr til sanselighet: Glasset i seg selv har ingen smak, men det har farge og form. Og iblant fyller vi glasset med duft av jordbær og lukt av kanel og smak av vin og vann – og glasset blir den lykkelige møteplass for gleden ved et hyggelig samvær.  

Min private samling består av glass av alle slag; det er serier og unica, bruksglass og gjenstander som først og fremst er valgt for sin skjønnhet og egenart.

De står som selvstendige individer i vakkert, fargerikt samboerskap i min samling. Noen er i bruk, og andre er til pryd.

Da jeg i 2001 for første gang viste min samling av billedkunst, kalte jeg den utstillingen Impulser—og mente vel med det å si noe om min drivkraft som samler.

Jeg har fulgt hjertets valg – også som samler av glass. Jeg har latt meg lede av min intuisjon og glede ved gjenstander som har skjønnhet og særpreg.

Det funkler mange kjente navn i samlingen – mange av kunstnerne er tilstede her i kveld – men Benny Motzfeldt lyser med egen glans.  Fra hun som designer skapte sitt opprinnelig uttrykk på Randsfjord glassverk fra 1967, og gjennom blomstringsårene i verkstedet Plus i Fredrikstad, utforsket hun de tekniske muligheter ved glasskunsten.

Resultatet var gjenstander ingen hadde sett maken til. Et av kjennetegnene var den dekorative utnyttelsen av elementer som ble smeltet inn i glasset – som for eksempel biter av glassfiber og metalltråd.

I 1976 åpnet jeg en utstilling av Benny Motzfeldts arbeider – i Belgia. Belgierne sperret øynene opp – noe slikt hadde man aldri sett før!

Jeg var heldig og fikk besøke Benny Motzfeldt i Fredrikstad. Jeg fikk se henne ”komponere” glass. Hun kunne legge ståltråd eller deler av et dusjforheng og andre elementer inn i glasset.

For meg ble det et skjellsettende møte med en virtuos, nyskapende og dristig kunstner.

Med min dør på gløtt, ble det Benny Motzfeldt som åpnet dørene på vid gap og viste meg vei inn i Glassriket. Møtet med henne var blant de impulser som gjorde meg til samler. 

Nå håper jeg også dere har satt glassdørene på gløtt når dere trår inn i glassriket.

Velkommen skal dere i hvert fall være ... i mitt!

Og da vil jeg gjerne gi ordet til vår kjære kurator Ulla-Mari Brantenberg...