Glasslåven Kunstsenter: Åpningstale
Kjære venner av Glasslåven Kunstsenter!
I dag markerer vi et rødmalt eventyr. Denne bygningen har vært både fjøs og låve – helt siden 1880. Her gikk hestene ut og inn av stallene, glasshytten i første etasje var grisebinge – og store deler av bygningen har altså vært full av høy!
Bygningen har vært et travelt åsted for liv og død. For tradisjon og omsorg. For varme, kjærlighet og livgivende energi.
Disse ordene kan vi også bruke om fremtidens aktiviteter i Glasslåven. Overgangen fra jordbruk til kunstsenter er jo ganske så naturlig; kunst er også grunnleggende for våre liv.
Kunsten gir oss mulighet til å tolke vår tilværelse, og til å åpne dører til avstengte deler av våre liv – kanskje også til steder vi knapt nok visste fantes. Men Glasslåven finnes!
Fra ideen ble unnfanget for ni år siden har visjonen om å skape ny og viktig aktivitet på Granavollen blitt til virkelighet – takket være kreative og dyktige ildsjeler. Og drømmen er skapt på solid historisk grunn: Søsterkirkene er milde naboer, og i Prestegårdshagen ved Steinhuset gror det sjeldne planter som trives i det gode selskap, og som knapt nok finnes andre steder. På Granavollen har folk visst hva kulturvern var lenge før det ble Tusenårssted. Gjennom mange hundre år har søkende pilegrimer stoppet og hvilt her – på sin vei til Nidaros og Olav den Helliges grav. Stedet har hevd som møteplass for mennesker underveis – enten det er tanken på Mammon eller Vårherre som har ført dem ut på vandring.
Men tilbake til Glasslåven: Se på dette fantastiske resultatet – helt i tråd med økologiske prinsipper. Det må ha vært litt av en jobb!
Her kommer det til å syde av aktivitet fra galleri og verksteder. Glassovnen sørger for varme i hele huset – og kanskje blir den gamle potetkjelleren serveringssted? Som vi vet er det jo mange måter å bruke poteten på – også her på Hadeland!
Glasslåven vil gi arbeidsrom for noen av våre dyktigste i sine fag – som glasskunstner Ulla-Mari Brantenberg og smykkekunstner Toril Bjorg.
Jeg har lenge vært samler og beundrer av Ulla-Maris kunst, og slutter aldri å fryde meg over glassets skjønnhet og iboende paradoks; en gjenstand som på samme tid både er gjennomsiktig, skjør og hard. Jeg har vært så heldig å assistere henne ved en anledning – og det åpenbarte seg raskt hvor krevende det egentlig er å være glasskunstner. Det blir mye svinn!!
Toril Bjorgs smykkekunst er også en stor kilde til gjentatt glede.
I hennes arbeider er sølvet hamret inn i monumentale former; de står som selvstendige skulpturer rundt en hals eller en arm. Jeg bærer ofte hennes smykker – også på offisielle reiser i inn- og utland. Da føler jeg meg ikke bare ekstra fin – men også som en stolt formidler av norske sølvsmedtradisjoner i et moderne kunstuttrykk.
Ulla-Mari og Torils ry går langt utover landets grenser. Jeg ser med forventning frem til hva de kan få til i fellesskap her i Glasslåven.
Og nettopp i dette fellesskapet vil en nykommer kunne lene seg mot andres erfaring og kompetanse. Det gjelder for eksempel de kunstnerne som her får arbeidsplass og et sted å vise seg frem. Det lyser noen stjerner som kan vise vei. Og jeg er sikker på at bautaene Ulla-Mari og Toril kommer til å finne inspirasjon i samlokaliseringen med de yngre kunstnere.
Til slutt: Det er jo så vakkert her! Jeg er sikker på at skjønnheten i kulturlandskapet, omsorgsfullt tatt vare på gjennom generasjoner kommer til å påvirke alt det som vil bli skapt her.
Det er mitt håp at Glasslåven vil vise seg å bli et kollektiv der den enkelte kan utvikle sin egenart, samtidig som fellesskapet bekrefter ideen om at sammen blir vi sterke – og at det gjelder å løfte i flokk.
Nå gleder jeg meg til å ta det hele i nærmere øyesyn!
Til alle som har stått på og til alle gode krefter om har gjort en dristig drøm til vakker virkelighet: Gratulerer med et fantastisk resultat.
Nå har jeg til slutt gleden av å erklære Glasslåven Kunstsenter for åpen.
Juogat dán artihkkala Twitteris ja Facebookas:
Juogat dán artihkkala Twitteris Juogat dán artihkkala Facebookas