Den røde rubin. Erotiske overtredelser i norsk litteratur

Kjære alle sammen,

I 1886 ble Hans Jæger dømt av høyesterett til 60 dagers fengsel for utgivelsen av boken «Fra Kristiania-Bohemen». Samme år ble Christian Krogh ilagt bøter for romanen «Albertine» - og samtlige bøker ble beslaglagt før de kom i butikkhyllene.

I dag kan vi smile litt, undre oss over at dette var mulig - og trøste oss med at det heldigvis er 130 år siden det skjedde.

Men så kommer en annen historie og forstyrrer vårt virkelighetsbilde:

For mindre enn 60 år siden, i 1957, ble Agnar Mykles «Sangen om den røde rubin» anmeldt og inndratt fra bokhandlerne *. Høyesterett frikjente Mykle og hans forlegger året etter, men der og da ble det slått fast at denne romanen gikk for langt når det gjaldt seksualrealistiske skildringer i skjønnlitterær form.

Vi kan bare forestille oss hvordan det måtte oppleves for en forfatter å stå i en rettsal og forsvare sitt åndsverk, å måtte tåle at det ble revet fra hverandre og tråkket på.

Om vi kan lære noe av dette i dag, er det kanskje å være forsiktige med å fordømme ytringer og kunstneriske uttrykk i vår samtid. Det er så fort gjort å se seg tilbake når det har gått en liten stund og spørre seg hva vi egentlig drev med.

I dag leser vi Rubinen som en vakker fortelling om en ung manns søken etter kjærlighet.

Mest av alt ble kanskje rettssaken en historie om hva som skjer når selvbildet – både individuelt og nasjonalt – trues av det man ikke vil vedkjenne seg: Det forbudte, det uuttalte, det tabubelagte. Hva som skjer når det forbudte får navn, og blottstiller lyster og lengsler.

Agnar Mykle uttalte selv i et av de få intervjuene han ga i forbindelse med prosessen – gjengitt i Anders Hegers bok «Men landet er Norge…», som handler om rettsaken:

«Med hensyn til dem som raser over min bok og får blodskutte øyne: Det er i livet en slags naturlov: Du reagerer aldri så sterkt som på det menneske som gjør noe du selv har tenkt på, ønsket sterkt, men ikke våget å gjøre.»

Jeg erklærer utstillingen for åpnet, med et håp om at den frie kunsten aldri må begrenses av vår frykt for å se i oss selv.

*En faktafeil i talen er korrigert i ettertid