Fredstalen 2014: Mossekonvensjonen 200 år

For 200 år siden - rett oppi Verksgata, i Konventionsgaarden - går en 27 år gammel mann urolig omkring. Han har det ikke bra. Han er nær ved å sluttføre en avtale som i høy grad vil påvirke hans eget liv og landet han er blitt så glad i. Tiden i Norge har vært begivenhetsrik. Bare vel ett år tidligere hadde han ankommet Kristiania som stattholder, og for knappe tre måneder siden hadde han blitt valgt til norsk konge.

Natt til 27. juli startet Sverige kamphandlinger ved Hvaler. Den unge kongen har derfor reist til Moss for å være nærmere konflikten. Så tilbyr Carl Johan våpenhvile og forhandlinger. Kongen blir stilt overfor et fryktelig vanskelig valg:

Han kan velge at Norge kjemper for selvstendigheten som nasjonalstat, og dermed risikerer ytterligere krig mot Sveriges overlegne krigsmakt. Eller han kan gå for forhandlingsalternativet som forhåpentligvis vil spare liv, sikre Grunnloven og en viss grad av nasjonalt selvstyre.

***

Kjære alle sammen!

Det er utrolig hyggelig å være her i Moss. Kronprinsessen og jeg har hatt en velidig flott dag både i Spydeberg og her. Dere er skikkelig flinke til å feire. Og i dag står vi sammen her, noen meter unna undertegnelsen av den viktige avtalen. Kongens vanskelige beslutning var begynnelsen på 200 år med fred mellom de nordiske landene. I dag, 200 år senere, er Moss ganske annerledes, og Norge er ganske annerledes. Men jeg tror likevel at vi som er her i dag har mye til felles med dem som satt i Konventionsgaarden den dagen, eller jobbet her på jernverket.

Som for 200 år siden tar vi alle sammen valg; små og store, hver dag. Valgene sier noe om hvem vi er. Mange av dere som er her i dag er ungdom som har reist til Moss fra for eksempel Cuba, Israel, Palestina, Guatemala, Sverige, Russland, Sør-Afrika og USA. Det forteller at dere er opptatt av noe av det aller viktigste: Komme sammen, se hverandre, lære av hverandre, respektere hverandres forskjeller, finne fram til den fellesmenneskelige kjernen i oss.

Alt dette opplevde jeg da jeg møtte ungdommer på seminaret Youth and Action tidligere i dag, hvor de blant annet jobbet med temaer som fredsarbeid og konfliktløsing i praksis. Are you here?

Her har vi mye å lære. Selv om vi i Norden har nytt godt av 200 år med fred mellom landene våre, er dette ingen selvfølge. Når vi ser på verden og kjenner vår egen historie, vet vi hvor skjør freden kan være. Men fred handler om mer enn å unngå krig. Fred handler om å bygge samfunn.

Når vi i år feirer Grunnloven, feirer vi også noen valg vi har gjort sammen – hvordan vi har valgt å bygge det norske samfunnet:

Vi har bestemt at ingen skal ha makten alene. De som styrer landet, får makten sin av folket.

Vi har lagt vekt på ytrings- og trosfrihet. Vi skal kunne si og tro på det vi vil.

Og vi er opptatte av at ingen skal være redde for å være seg selv. Og innenfor rimelighetens grenser, skal ingen kunne true deg til å mene og være noe annet enn det du selv ønsker.

Disse verdiene fungerer ikke av seg selv, og vi må jobbe for dem kontinuerlig. Ofte settes de under press, og noen opplever dessverre at de ikke alltid fungerer som de skal. Men heldigvis er det verdier vi hver dag arbeider for og også ser resultatene av. Noen ganger kan det være vanskelig å ta gode og kloke valg – for et samfunn, og på egne vegne. Spesielt når vi har vært utsatt for noe vondt. Heldigvis er ikke alle valgene like alvorlige som det kongen tok her i Moss, men det meste av det vi gjør, påvirker til slutt andre mennesker.

Det norske samfunnet i dag er forskjellig fra det vi hadde i 1814 på flere måter. Vi har fått høy levestandard, det er mindre forskjell mellom fattig og rik, og vi bygger landet vårt på verdier som Grunnloven la fundamentet for – men som i stor grad var ukjente i folks liv for 200 år siden. De aller fleste av oss har valgmuligheter.

***

Norge er også en del av verden, kanskje enda mer enn i 1814. Vi påvirker verden og den påvirker oss. Vi kan ikke velge oss bort fra verdenssamfunnet. Vi kan nyte godt av handel, spennende reisemål og turister som kommer for å se norsk natur. Men også konfliktene og utfordringene berører oss – for eksempel ved at vi merker den globale flyktningsituasjonen og økt terrorberedskap. 

Når jeg treffer ungdommene på fredsseminaret her i Moss ser jeg likevel lyst på framtiden! Vi har så mye mer til felles enn det som splitter oss. Når jeg reiser rundt i Norge og i andre land, ser jeg alltid spor av dette. Jeg tror på den enorme kraften som ligger i at unge jobber sammen. Det å få ut potensialet i unge mennesker – også dem som faller litt utenfor, og gi dem muligheten til å ta gode valg, handler om å bygge gode samfunn. Sånn kan vi skape selvstendige mennesker – som også kan lede andre. Jeg har truffet mange sånne ledere:

• For eksempel 18 år gamle Jasmin fra Tromsø, som hadde blitt mobbet så lenge hun kunne huske, men som fikk hjelp til å stoppe det i 9. klasse. Hun startet opp et antimobbeprosjekt – sånn at andre ikke skal få oppleve det samme som henne.
  
  
• Eller Pamela, bonden i Zambia – som var enslig mor for fire, men som likevel hadde klart å gi alle skolegang ved å sørge for at den lille jordflekken gav henne nok inntekt ved å dyrke på en ny, mer robust og bærekraftig måte.
  
  
• Eller 17 år gamle Malala fra Pakistan som ble skutt av Taliban fordi hun snakket og skrev om jenters rett til utdanning. Hun er et forbilde for veldig mange og blir i dag lyttet til av verdens ledere.

Alle disse har tatt modige valg som påvirker andre og som gjør at vi kan leve sammen, tross ulikheter. Og de skaper fred. For fred handler om å bygge samfunn.

***

Tilbake til den unge mannen oppe i Verksgata. Kong Christian Frederik er altså ikke mer enn 27 år den augustdagen. Nervene hans er i ulage. Han bærer på en tung bør. Han tviler.

I dag vet vi hva han valgte: Han avsluttet krigen, til tross for at han hadde sin egen regjering mot seg. Vi fikk Mossekonvensjonen, som dannet grunnlaget for en fredelig union med Sverige – den vi hadde fram til 1905.

Gjennom forhandlingene bidro han, sammen med svenskene, til å redde den norske Grunnloven, og skapte langt på vei fundamentet for det samfunnet vi har i dag. Han tvilte seg fram til resultatet – slik vi ofte gjør i våre viktigste valg.  Og selv om vi kanskje ikke opplever det skjebnetunge i våre valg så tydelig, kan vi likevel velge det rette for oss selv, og for andre. Hver dag.

Takk for meg.