17. mai i London: Tale i Southwark Park

Kjære alle sammen: Gratulerer med dagen!

17. mai er dere barnas egen dag. Det er dere som går i tog og gjør denne dagen så spesiell. Takket være Bjørnstjerne Bjørnson som satte i gang det første barnetoget i 1870, er vi et av de få landene som feirer vår nasjonaldag på denne måten og det skal vi være stolte av. Det sier noe om Norge og hvor vi har fokuset vårt, nettopp på gleden ved livet, ved at de unge forstår hvor viktig de norske verdiene er som demokrati, frihet og likhet for alle. Det er fantastisk å se entusiasmen i ansiktene deres, og selv om dere går med flagget høyt hevet eller draende etter dere noe nærere bakken, er smilet der like fult. Jeg blir i hvert fall like glad og rørt hvert år når jeg ser denne iveren etter å feire Norges nasjonaldag, selv om det kanskje også av og til er iveren etter å se om dere klarer å slå fjorårets rekord av pølse- og is-spising etter toget? Uansett grunn, er iveren der.

Da jeg vokste opp, var jeg så misunnelig på alle som gikk i tog. Det så så gøy ut å spille i korps, å gå der med alle vennene sine og vinke med flagg og rope hurra og synge nasjonalsanger med de vakre og taktfaste drillpikene i spissen. Jeg må innrømme jeg beundret drillpikene sterkt der de kastet drillstaven i luften mens de tok en piruett. Jeg sto på balkongen, smilte og vinket, først på Skaugum og siden på Slottsbalkongen. Og ja, jeg har hatt mine stunder hvor jeg har glemt å holde flagget høyt hevet jeg og, der vi i time etter time har sett det fargesprakende toget gli forbi oss. Jeg tror vi i Kongefamilien har litt andre jobbrelaterte lidelser enn andre: Optiske illusjoner fra at toget stopper opp av ulik årsak og fordi toget har glidd i en retning over lang tid, plutselig ser det ut som om det går bakover selv om alle står helt stille, såre skuldre fra vinking og støle kinn etter all smilingen. Men like fullt så var og er 17. mai spesiell for meg. Det er noe med stemningen denne dagen som får oss til å tenke på alt vi har kjært ved Norge.

Ja, vi elsker 17. mai!

Den norske nasjonaldagen er Grunnlovsdagen. Det er 199 år siden grunnloven vår ble arbeidet fram og signert på Eidsvoll. Dette var en milepæl i det norske folks lange kamp for selvstendighet og frihet.

Grunnloven ga oss mye å være takknemlige for. Norge er rikt på ressurser – både de menneskelige og fra naturens side. Mange har det bra, og Norge kåres stadig til verdens beste land å bo i. Dette kan likevel gjøre oss tilbakelente, og mindre opptatt av andres situasjon. Men fred, frihet og velstand er ikke noe vi kan ta for gitt.

Jeg treffer ofte mennesker som møter hindringer – både ved at de har fysiske eller psykiske utfordringer – eller fordi samfunnet tror at de klarer mindre enn de faktisk gjør. Mange ganger blir jeg utrolig imponert over de ressursene og pågangsmotet som finnes i enkeltmennesket. Jeg føler meg privilegert som kan treffe så mange mennesker som har uante ressurser av dem som samfunnet ofte karakteriserer som svake. Og jeg blir ydmyk - de lærer meg å se mulighetene i alle situasjoner og ta det fulle potensialet i bruk. Det er noe vi alle kan lære noe av.

En som så mulighetene var Gina Krog. Hun var en av de sterke kvinnesaksforkjemperne som gjør at vi i år feirer at det er 100 år siden norske kvinner fikk stemmerett. Men den kom ikke gratis. Gina Krogs strategier ble formet av kontakt med likesinnede i andre land, blant annet her i Storbritannia. Her ble hun kjent med de såkalte suffragettene og herfra sendte hun artikler om kvinners rettigheter hjem til norske aviser.

I dag setter vi likhet høyt i Norge; like rettigheter og muligheter, både politiske og økonomiske. Det åpner opp for mangfold og idéutveksling. Det åpner opp for muligheten til å respektere hverandres forskjeller slik at vi kan lære av hverandre. Når Peer Gynt treffer trollene i Dovregubbens hall, lærer de ham at forskjellen på mann og troll er at de siste er seg selv nok. Eller, som Ibsen forklarer oss: «lære at sætte pris på vor jævne hjemlige levevis». Vår store dramatiker minner oss på at de andres vis kan være vel så bra som vårt eget. Her i London bor vi i en smeltedigel av ulike kulturer og tradisjoner, der ulikhetene ikke er et hinder, men en berikelse. Så kanskje vi kan tenke på dette – 199 år etter Eidsvold: Å sette pris på det som er litt annerledes kan også være en uavhengighetserklæring. Og å ikke ta ting for gitt, men å kjempe for det du tror på. Slik både eidsvollsmennene og kvinnesakskvinnene gjorde det.

Noen av dere feirer kanskje 17. mai her i London for aller første gang, slik som min familie og jeg. Jeg har lagt merke til at det er noe helt spesielt ved det, fordi utenfor denne parken er det bare en vanlig dag!  Våre ikke-norske medborgere her i London sto ikke til midnatt og strøk bunadsskjorter, ungene deres la seg ikke med like mange sommerfugler i magen som våre, og trolig var det svært få av dem som nynnet til Ja vi elsker da de kokte kaffe på morgenkvisten.

Men det er jo en ting som er helt sikkert: Man er aldri så norsk som man er i utlandet, så jeg er sikker på at vi skal få til en like bra feiring her i London som hjemme i Norge.

Så hurra for 17. mai, og igjen: Gratulerer med dagen alle sammen!